Anny Johanna

Anny Johanna

17. 1. 1912 - 4. 5. 1990

17. januar 1912 ble det født ei velskapt jente på stueloftet i Kvalvika. Vi må regne med at alle takket Gud for at det gikk bra. Alice sjøl hadde gått høygravid i hele julestria og var nok glad for å få noen uker i senga – som skikken var den gangen.

Så var det navnet. Nå endelig skulle de kalle opp bestemødrene. Hittil hadde de brutt ettertrykkelig med de vanlige navneskikkene. Eldste sønn skulle kalles opp etter farfar, eldste datter etter mormor, neste sønn etter morfar og neste datter etter farmor. Og ungene kunne gjerne få mange navn. Her hadde Alice og Anton igjen valgt å være noe for seg sjøl. Det hadde sikkert ikke gått upåaktet hen i bygda, men nå var de enige om at jentungen skulle kalles opp etter begge bestemødrene Anna og Johanna. Alice fortalte senere at hun opplevde det som helt umulig å bruke navnet Anna siden det allerede var både ei Anna og ei litj Anna i Kvalvika. Så fikk det bli Anny da, det var jo også litt utenom det vanlige på den tida.

Fra venstre: Sigrid, Leif, Alice med Kristian på fanget, bak står Gudrun, Anny sitter på fanget til Anton, Reidar står ved siden av, bak står Sverre, Borghild og Arnolda.

Lisebo i Kvalvika

Anny vokste opp til en kvikk og rappkjefta jentunge som sloss og terga søsknene sine, så det gikk frasagn om i årevis etter at de var blitt voksne. Blant annet kunne hun få seg til å lese opp og sitere ved middagsbordet fra halvferdige brev som søsknene strevde med. Reidar, som var et par år eldre enn henne, ble storebroren. Hele livet hadde hun et spesielt forhold til ham. Kristian, som var yngre, men like ordsterk og humoristisk som henne selv, var kanskje den hun så mest opp til.

Familien samlet i hagen på Lisebo på 1930-tallet. Forreste rekke fra venstre: Reidar, Sigrid, Sverre, Leif, Borghild. Bak fra venstre Arnolda, Alice, Gudrun, Anny, Anton, Arvid, Kristian og Ruth.

Anny lekte i fjæra og hadde gode minner om det. Som voksen kunne hun mange ganger stoppe opp og se utover Kvalvika. ”Tenk her sprang vi omkring – det er som en drøm. Jeg er nesten ikke sikker på om jeg har opplevd det i virkeligheta”, kunne hun si, med en selvironisk liten latter. Hun spøkte ofte med sin evne til å leve seg inn i filmer, bøker og ting hun diktet opp. For eksempel kunne hun fortape seg i alle figurene som kom fram i fjellene når snøen smeltet.

Men stort sett var livet i Kvalvika preget av hardt arbeid og ungene måtte delta fra de var ganske små. Da Anton kjøpte fisk måtte også Anny være med, selv om det egentlig var mannfolkarbeid. Når skreien skal henges på hjell må den først festes sammen i sporen to og to med et såkalt sperrgarn. Det var Anny sin jobb. Hun var kledd i oljehyre og så ut som en gutt. Hun fortalte senere at det hadde kommet en kar bort til Anton og spurt hva denne sønnen hans het. Det syntes Anny var stas. Mor Alice sa en gang i et brev at Anny var et fromt barn, men til Alices sorg var at Anny var lite interessert i å sitte med et tekkelig lite håndarbeid. Nei, Anny ville heller produsere kavelhuer, ett nett til glasskavlene som bruktes til garn- og linefiske, for de fikk hun betalt for.

Kavel med kavelhua

Om sommeren var det høyonn. Reine var jo ikke det enkleste område å drive småbruk på, så man måtte ut i fjellene for å hente høy. Anton hadde en slotteteig i den delen av Olstinden som vender mot Andøya. Vanligvis hadde de med seg mat for hele dagen, men en dag fikk Anton det for seg at han ville hjem til middag. Da de kom tilbake, hadde det gått et stort steinras og begravd det området de nettopp hadde jobbet på. Jeg vet ikke om Anny var med på dette selv, men hun snakket ofte om det og hadde hele livet panikk for ras eller at hun skulle få en taksten i hodet

 

Bestevenninnen hennes var Ågot, datter av Sigurd Bendiksen. De hang sammen og syntes det var kjempespennende å se på alle de flotte ungguttene som kom til Reine på vinterfiske. Det var et aktivt ungdomslag på Reine. Det var ofte dans og andre tilstelninger på ungdomshuset og Bendiksen-ungdommene deltok. Kristian var lenge spillemann og god på trekkspill. Antonfamilien var svært musikalske. De fleste kunne spille et eller flere instrumenter. Anny spilte gitar og orgel. Hun fortalte at det var Alice som lærte henne å spille orgel ved å legge knapper på de tangentene hun skulle trykke på. Anny mente selv at hun hadde absolutt gehør, men enkelte av etterkommerne hennes har tvilt sterkt på det.

 

Ågot og Anny på 1930 tallet

Anny og Ågot hadde flere småforelskelser. Anny ble kjæreste med Arne Jakobsen. Det fikk hun unngjelde for av brødrene sine som la ut om Bettedrengen som de kalte han for. Det ble en kortvarig forbindelse. Ågot ble gift med Harald Nicolaysen og fikk sønnen Erling. Hun fikk tuberkulose og døde før hun fylte 30. Det ble et hardt slag for Anny, hun sørget over venninnen hele livet.

Designeren

Anny ville lære å sy. Det ble hun tidlig klar over. Sigrid hadde allerede etablert seg som sydame i Svolvær. Dit dro Anny for å få opplæring. Hun vantrides imidlertid ettertrykkelig i Svolvær, så der ble hun ikke lenge. Tilbake på Reine fikk hun seg hybel i bårstua hos Sverdrupene. Der startet sykarrieren med en bestilling på en silkebluse. Det var verre enn hun hadde trodd, en stund følte hun at hun hadde tatt seg vann over hodet. Det var bare å bite i det sure eplet og dra hjem til mor Alice. Hun sa forarget at det måtte nå være måte på å starte med det aller vanskeligste. Men med felles hjelp ble det en flott bluse. Og Anny sin interesse for å skape klær lot seg ikke stoppe. Når hun fikk sitte med flotte stoffer, tenke ut mønstre og jobbe seg fram til noe helt spesielt og utenom det vanlige – da var Anny i sitt ess, plystret og sang. Helt oppslukt ble hun og enset verken fredagsvasken eller julestria. Vi ungene som skulle gå med hennes kreasjoner var ikke alltid like begeistret. Vår drøm var å få klær som var nøyaktig maken til det de andre hadde, men det kom aldri på tale. Det var jo flotte ting hun lagde, så litt hjalp det vel å få skryt både av gammel og ung.

Anny som ung sydame

Det var enkle ting hun hadde å hjelpe seg med: en symaskin med håndsveiv, saks, målebånd, nål og trå.

Slik omtrent så symaskinen hennes ut

Stoffer var det vanskelig å få fatt i på Reine. Annys vanligste fremgangsmåte var å skrive til Svolvær etter prøver og bestille der, særlig hvis det var ytterklær det var snakk om. Ellers var hun flink til å sy om gamle ting. Hun var en dyktig tilskjærer og trengte sjelden mønster, men målte og merket av med knappenåler. Hun likte å lage innviklede detaljer på klærne hun lagde: legg, kapper, vaffelsøm og hva det nu var alt, og ofte lagde hun knappene selv. Og hun hadde god fargesans.

Bildet viser kraven på en av hennes flotte kåper med selvkomponert mønster.

Den profesjonelle sykarrieren ble imidlertid kort. Å fortsette som sydame etter at hun var gift, kom ikke på tale slik forholdene var den gangen. Det gikk på æra løs hvis en mann ikke skulle forsørge familien aleine. Etter at hun ble gift var det bare snakk om å sy til familien, men den ble i denne sammenhengen utvidet til å omfatte nesten alle. Og hun fant helt klart på oppdrag bare for å få sy.

Ekteskap

Årene gikk uten at det kom noen seriøs frier til gårds. Men så begynte Herman med en intens beiling. Han var imidlertid nesten fem år yngre enn henne. Det var ikke helt slik det skulle være. Dessuten var han etterkommer av han ”finn(same)Sedenius” som var Herman sin bestefar. Det het seg at faren til Sedenius var en same fra Tysfjorden, men det er aldri bekreftet. I kirkeboka er han oppført som ektefødt barn av av Hanna Rasmusdatter og Peter Larsen. Uansett så han ut som en same og det var vel nok til at det ble mobbing også med denne kjæresten.

Hva Agnes og Anders mente om gullgutten og enebarnet Herman giftet seg med en fem år eldre dame, får vi aldri vite. De hadde jo ettertykkelig brutt med forventningene selv, så de var sannsynligvis overbærende.

Anny og Herman som nyforlovet.

Anny sa ja. 28. september i 1941 foran Kristoffer Sinding-Larsens altertavle i Reinekirka.

Var hun hvit brud? Langt ifra. Det var jo noe alle andre var. Hun hadde selv designet og sydd sin brudekjole i et sennepsgult kreppsilkestoff. Rund hals, lange trange ermer, ankellangt trangt skjørt. Det vil ikke forundre noen som kjente henne om det var en baktanke bak det trange skjørtet. Her var det ingen mage å skjule og da kunne det godt markeres. Til dette hadde hun sorte selskapssko med rem over vristen med spenner med blanke stener. Brudebuketten var dyprøde roser og litt grønt. Restene av den overlevde i årevis. Hun har nok vært et syn for den fullsatte kirka, men ingen hadde kamera og begivenheten ble ikke foreviget. Dessverre finnes det ikke noe brudebilde av henne. Kjolen finnes imidlertid ennå, om enn ikke i samme stand som da den var ny.

En liten detalj av Annys brudekjole

Anny flytter til Anøya

 

   

Anny som nyinnflyttet i Agnes og Anders sitt hus. Sedeniushuset var nærmeste nabo

Anny og Herman bosatte seg i andre etasje hos Hermans foreldre. Og nå kom Anny inn i et miljø som var totalt annerledes enn det hun var vant til. For det først kom hun fra en familie med 11 barn, mens Herman var enebarn. For det andre kom hun til en helt annen kultur. I Herman sin familie var den gamle lofotkulturen svært tydelig. Der var det en hårfin ballanse mellom småbruket som ble drevet av kona og helårsfisket som var mannfolkjobben. For en mann var det bare en ting som virkelig ga status og det var å være ”en fuling på havet”. Han skulle konkurrere, være pågående og ha færrest mulig dager på land (landligga) uten å ta unødige sjanser, da ble han omtalt om ”en havgap”, men her ble nok grensene tøyd noe. Tilsvarende var det ingen ting som var mer ynkverdig for et mannfolk enn å være ”ei skjetta på havet” – sjøsyk, redd eller begge deler på en gang.

Det ble aldri nevnt med et ord av noen, men mye tyder på at Anton kan ha tilhørt den sist nevnte kategorien. I så fall er det en helt eventyrlig innsats av han og Alice at de greidde å skape en verdighet for seg og sine gjennom å være annerledes enn de andre.

Hos Herman var det dyktige fiskere og sjøfolk på begge sider. Sedenius var Kapp Horn seiler og hadde seilt som tømmermann på engelske seilskip i årevis. Hermans far Anders hadde hatt egen båt og drevet helårsfiske fra han var unggutt. Da Herman i 10-årsalderen ville være med faren på Lofotfisket, fikk han beskjed om at det var han for ung til. Bestefar Sedenius tok han imidlertid med som mannskap på treroringen, som han sjøl seilte og rodde med. Her fikk Herman lære sjømannskap på gamlemåten og fra grunnen av.

Hermans mor, Agnes kom fra Bordevikslekta på Helle på yttersida ved Moskenesstraumen. Agnes var søster til Asbjørg som ble gift med Leif. Folket på yttersida var kjent for å være dyktige fiskere og driftige kvinnfolk. I tillegg var de ikke underlagt det væreiersystemet som var vanlig ellers i Lofoten. I eldre tid hadde de sitt eget jektbruk der ute. Kvinnfolkene i Bordevikslekta hadde ord på seg for å kneise med nakken og mor til Agnes og Asbjørg gikk under navnet yttersidronninga. Det var hos Bordevikingene øvrigheta tok inn når de en sjelden gang tok turen utover. Til dette miljøet var det Anton rodde og var ekspeditør på butikken.

Det var god kontakt mellom folket på Helle og på Værøy, der Annys bestemor, Johanna, kom fra. Også værøyværingene var kjent som dyktige fiskere og driftige kvinnfolk.

To sterke damer i samme hus

Anny kom altså til et miljø der det var vanlig at mannfolkene var borte på fiske det meste av året. Hun ble med andre ord boende mesteparten av året sammen med svigermor Agnes, som var så ulik henne som det vel er mulig. Enkelt var det langt i fra, men de tok det pent og gjorde sitt beste. Etter at Agnes ble enke i 1947 spiste de middag sammen hver eneste dag.

Agnes hadde stor interesse for småbruket sitt som hun drev med stor kløkt og energi. Her hadde hun ku, sauer, høns og noen ganger en gris. I dette landbruket var det særlig sauene som var viktig. Det omtales sjelden, men det er faktisk sånn at det hadde ikke kommet en fisk opp av havet hvis ikke fiskerne hadde hatt ullklær fra innerst til ytterst. Dette var småbrukerkona sitt ansvar og det fremste målet med landbruket. Agnes var en god representant. Hun sørget for at sauene hadde god ullkvalitet. Det måtte være flest hvite, men hun trengte også litt svart. Det måtte helst skaffes nok høy om sommeren, men hun hadde et utall av triks hvis det ble knapt utover våren. Sauene gikk på Horseide om sommeren og ble hentet ned i slutten av september. Så var det klipping karding, spinning og strikking. Alt måtte være ferdig til mannfolkene skulle på havet, men resten av familien trengte jo også varme klær. Det førte til at jentene måtte lære å strikke fra de var en neve stor og de voksne kvinnene strikket bestandig.

Anny hadde ikke noe særlig interesse for fjøsdrift, men hun fikk jo heller aldri prøvd seg på egen hånd. Hun hadde heller ikke Bordevikjentenes knallharde opplæring i å mestre angst. De var lært opp til at du kan være så redd at du gråter og ber til Gud, men du gjennomfører uansett. Gir du deg over er det ute med deg. Etterpå kan du rette ryggen og føle at du har gjort et ”karsykke”. På yttersida var det bare de som mestret dette som overlevde.

Lofotraid og tysk okupasjon

Krigen fra 1940-45 fikk store konsekvenser i Lofoten. Fra de harde kampene rundt Narvik i 1940 søkte skadeskutt engelske og allierte skip nødhavn i Skjelfjorden. Der fikk de hjelp av lokalbefolkningen til reparasjoner, så de kunne komme seg videre til England. Både Herman og Anders var med på dette. Dette arbeidet ble nokså dramatisk da tyskerne oppdaget hva som foregikk og begynte å  bombe området, men alle båtene kom seg velberget unna.  

I 1941 kom de to Lofotraidene, der britiske og norske kommandosoldater tok seg inn i de okkuperte områdene. Her utførte de sabotasje på bedrifter og båter, tok tyskere og NS-folk til fange og returnerte til England sammen med hundrevis av frivillige fra lokalbefolkninga. Det første av disse raidene startet 4. mars i Østlofoten. Det ble betegnet som svært vellykket av de allierte. Tyskerne ble imidlertid rasende.  Josef Terboven reiste selv til Svolvær og opprettet eget Gestapohovedkvarter der. Hitler ville brenne ned hele Lofoten som straff. Så ille gikk det ikke, men mange hus gikk opp i flammer og mange ble tatt til fange og sendt til Grini. Det kom opp oppslag over alt, også på butikkdøra på Reine, om at all kontakt med engelskmenne ville bli straffet med døden.

Det andre Lofotraidet var rettet mot Reine og Moskenes 26. - 28. desember 1941. I likhet med de fleste på Reine sluttet Herman og Anders seg til raidet.

Krysseren  "Arethusa" ved Olstinden under det andre Lofotraidet i 1941

Tyskerne var allerede i ferd med å bygge opp en sterk styrke i Lofoten og det varte ikke lenge før et fly kom over Einangen fra Bunes og begynte å bombe båtene. De traff ingen, men ble selv skutt ned. På morgenen den 28. desember ble bestemt at raidet skulle avlyses og flåten returnere til England. Gunnar Nilsen skriver i "Lofotboka 2012" at denne beskjeden skapte rene dommedag på Reine. Lokalbefolkningen ble sterkt anmodet om å bli med, men de måtte være klar til klokka 13.00 for da dro de.

Herman, som hadde vært med både i Skjelfjorden og under raidene, var fullstendig klar over hvilken risiko det var å bli igjen. Anny satte seg derimot på bakbeina. Hun var gravid og i England ville Herman bli sendt rett i krigen. Da var det bedre å være der de var, mente hun. Snakk om dilemma - men de ble igjen.

Like etter inntok tyskerne Reine for fullt. Mange av husene til Englandsfarerne ble brent ned. Samtidig ble Herman hentet. Han var overbevist om at nå ville han bli skutt. Derfor stilte han i dress og slips, tok farvel med alle sine og dro. Men det tyskerne trengte han og mange andre mannfolk til, var å rydde opp etter brenninga. Han gjentok ofte senere at " e berga livet, men ødela dressen"

Sofusgården på Reine brenner

Den store tyske hærstyrken måtte ha et sted og bo. Dermed ble så godt som alle hus okkupert og tyskere flyttet inn sammen med beboerne. Hos oss bodde tyskerne, fem soldater og en offiser,  i stua til Agnes og Anders. Offiseren het Smith og hadde seng. Soldatene sov på gulvet. Huset var organisert slik at Agnes og Anders måtte gå gjennom stua for å komme til soverommet sitt. Vi som bodde i andre etasje måtte gå gjennom stua for å komme til Agnes og Anders kjøkken. Snakk om å få fienden inn på livet.

Mens vi bodde slik, ble jeg født på soverommet i andre etasje i juni 1942. Jeg vokste til og stabbet flere ganger for dag gjennom okkupert område for å komme til bestemor og bestefar. En av mine tidligste minner er at jeg satt på fanget til en av soldatene og at han skar små firkanter av en brødskive til meg. Så menneskelige trekk var det også hos okkupantene, men det var et svært  anstrengt forhold mellom dem og de voksne.

 

Fredskaffen mai 1945. Foran fra venstre: Anders, hunden vår Turi, Ruth, Dagny. Andre rekke: Herman, Agnes, Oline, Signe, Marie B. Bakerst Asbjørg, Anny, Marie S, Valter, Oskar, Neldor, Leif

Gleden var stor da de igjen kunne samle slekt og venner til hyggelig samvær. Agnes hadde gjemt en pose  kaffe under hele krigen for å kunne feire freden som de de var overbevist om ville komme til slutt.

Skipperfruen

Anny levde i stadig angst for Herman, som store deler av året lå ute i Barentshavet. Hun fikk mavesår og i tillegg hadde hun store ryggplager. Det gjorde at hun ikke kunne jobbe av seg tunge tanker med hardt fysisk arbeid, slik Agnes var en mester til.

Herman ble etter hvert en av de kjente trålskipperne i Nord-Norge. Anny syntes det var stas, når hun av og til fikk være med ham på ”Reineværing” og være skipperfrue. Ellers kunne hun ikke fordra å reise. I sine siste år var hun glad hvis hun slapp å gå ut i det hele tatt. Allikevel hadde hun en stor og nær omgangskrets. Anny fikk fire barn: Sissel Alice 1942, Knut Anders 1945, Kjersti Agnes 1948 og Svein Herman 1951.

Den sosiale Anny

Nest etter syinga, var det omsorg for andre mennesker som var hennes store interesse. Anny elsket å ha folk, og særlig unge mennesker, rundt seg. Alle vennene til barna hennes var hjertelig velkommen og barna til Leif oppfattet hun nærmest som sine egne. Kaffen var aldri kald i Anny sitt kjøkken og det måtte alltid være kaker på bordet. Kom det noen innom mens hun serverte middag, var det alltid plass til en tallerken til ved kjøkkenbordet hennes. Når praten gikk og latteren sto i taket i kjøkkenet hennes – da trivdes hun.

Folket ble samlet på trammen hos Anny til ære for fotografen. Øverst fra venstre: Alice, Kjersti, Anny, Marit m/Inger Lise på armen, Tora og Reidar. Foran fra venstre sitter Borghild og Agnes, mor til Herman. Bildet er fra midten av 1960-tallet

Hun brukte masse tid på å snakke med folk i telefonen og hadde lett for å synes synd på de som ikke hadde det så greit. De som bodde i nærheta ble bedt på kaffe eller fikk sendt over en liten godbit. Herman og slektninger andre steder i landet fikk ofte pakker fra henne med kaker og andre godsaker i.

Hun var med i ei kvinneforening som jeg tror, hadde en eller annen kristen tilknytning. De møttes hos hverandre, hadde med seg et strikketøy, fikk servert kaffe og kaker, sang bedehussanger og skravlet og lo.

Anny var kristen, men i likhet med Agnes og kvinner i Sedenius-slekta foretrakk hun en jordnær og praktisk kristendom der Jesus var hovedpersonen. Han var en venn du kunne stole på uansett. De trodde fullt og fast at når Jesus hadde vært menneske, så visste han hvordan det var. Han så i hjertet deres og tilga. Den dømmende Gud fader var langt unna. Hos Anny gikk det så langt at hun hadde problemer med å akseptere prestene, særlig hvis de ikke oppførte seg ordentlig. I likhet med resten av Antonslekta var bedømmingen av folk særdeles sort hvit. Det førte også til at hun hadde svært klare politiske synspunkter.

I Annys yngre år var deler av Andøya nokså ”revolusjonært”. Her var Sedenius slekta med. Halvbror til Sedenius, Halvdan Rasch, hadde jobbet i Sulis og kom hjem og startet et av de aller første arbeiderpartilagene i Lofoten. Han fikk Martin Tranmæl til å komme oppover for å agitere for sosialismen. Tranmæl hadde alliert seg med en båtmotorfabrikant og reiste oppover kysten med ”Den røde motorbåt”. Væreierne blant annet på Moskenes, Sørvågen og Å, nektet ham adgang. Halvdan Rasch greidde imidlertid det kunststykket å få leid ungdomshuset og samlet folket til møtet – med Sverdrupenes velsignelse. Anny hadde stor respekt for dette og syntes at Halvdan fikk alt for liten respekt. Både for Anny, Herman, Leif og Kristian var det svært viktig å komme ut av væreierklørne. Her var de hjertens og høylytt enig når de var samlet og diskuterte for eksempel samvirkelagsaken.

Anny syntes det var stort at Kristian ble ordfører. Hun sto selv på Arbeiderpartilista til kommunevalg. I sin ”politiske karriere” kom hun ikke lenger enn til å bli vararepresentant. Men hun møtte i kommunestyret flere ganger og gjorde seg blant annet bemerket ved å stemme mot ølsalg på Samvirkelaget. Det ble ikke tatt nådig opp av sønnene hennes da hun kom hjem, men hun forsvarte seg godt ved å vise til familier i nærmiljøet der det var alkoholproblemer.

Annys siste dager

På nyåret 1990 ble det oppdaget at Anny hadde uhelbredelig kreft i underlivet. Sammen med familien og legene tok hun den tøffe avgjørelsen å ikke la seg operere eller gå inn på andre meningsløse behandlinger bare for ”å gjøre noe”. Hun ville heller ha en så god og verdig avslutning på livet som mulig. Det fikk hun fordi Kjersti tok seg fri fra jobben og påtok seg hovedansvaret for å pleie henne. Det var en egen ro i huset mens hun lå på sitt siste. I den tida fikk vi oppleve siste rest av den gamle kvinnekulturen i Lofoten. De gamle kjerringene som selv hadde god erfaring med å pleie sine nærmeste, stavret seg opp til oss og hadde gode ord og et lager av dikt, salmer og bibelvers til trøst. De hadde en ro og verdighet i forhold til døden som var til stor hjelp for oss. De ba sammen med Anny og var sikre på at de snart skulle møtes igjen. Vi fikk også merke at hun hadde hatt mange nære venner. Huset var fylt av blomster og det var hele tiden folk som kom og tok farvel. I denne tiden sa Anny mange ganger at hun syntes hun hadde hatt et godt liv og var glad for den familien hun hadde fått. 4. mai i 1990 døde hun med familien rundt seg på det soverommet der hun hadde sovet de aller fleste nettene i sitt 49-årige ekteskap, og der hun hadde født alle barna sine.”

Alice Berntine

Alice Berntine

6.11. 1874 - 5. 12. 1971

97 år, 11 barn, enke

Sissel Lund

Moldjord i Beiarn i dag. Fotoet er hentet fra kommunens hjemmeside.

6. november i 1874 ble det født ei jente på Moldjord i Beiarn. Foreldrene var Johanna Andrea, som nettopp var innflyttet fra Værøy, og Kristian Olsen fra Ørjerslekta i Beiarn. Huset de bodde i lå like ved den gamle kirka vi ser på bildet her.

6. desember var det barnedåp. Den lille jenta fikk navnet Alice Berntine. Fadderne var Per Persen, John Hansen Dokmo, Elisabeth Matthisdatter og Anne Aamundsdatter Dokmo.

Alice vokste opp i en søskenflokk på syv:

Alice Berntine 6. november 1874

Mathilde Marie 1. april 1876

Bina Mathilde 25. februar 1878

Laura Fredrikke 15. august 1880 (Hun emigrerte til USA og har en stor slekt der)

Hanna Karina 6. april 1883

Alfred Bernhard 18. oktober 1884 (Emigrerte til USA)

Mathilde Karoline 4. februar 1887

Som den eldste har nok Alice tidlig måttet lære seg både å arbeide og ha ansvaret for de yngre søsknene. Vi vet lite om livet i Beiarn, men faren hadde jo ei stor slekt der, så vi må anta at det har vært mye sosialt fellesskap.

I Lisebo-boka finner vi oversikt over farslekta til Alice:

Berit-Anna Gabrielsdatter og Ole Johannesen var foreldrene til Alices far.

6. juli i 1890 ble Alice konfirmert i kirka på Moldjord. Hun gjorde det godt på overhøringa. I kirkeboka står det at hun har meget god kristendomskunnskap.

Etter konfirmasjonen måtte hun forsørge seg selv. Da var det ut som tjenestepike. Hun fortalte selv at den første jobben hennes var i Nygårdsjøen i Gildeskål hos familien Nilsen Nygaard.

Til Reine

Reine fikk fyrstasjon i 1862. Fyret var plassert på Olenilsøy, ytterst ute mot Vestfjorden. I 1894 fikk Alice  jobb hos fyrvokteren her.

Hos Kystverket fant jeg et bilde av Reine fyrstasjonen slik den så ut da Alice kom dit.

Fyrvokterfamilien Alice kom til het Karl og Laurentze Giske. De var opprinnelig fra Borgund. Vi vet lite om  andre personer i husholdningen da Alice kom til fyret. I folketellingen fra 1900 ser vi at husholdningen da var på tre personer, ekteparet pluss en pleiedatter på 16 år. Det er sannsynlig at familien har hatt fjøs med ku og sauer. At de måtte bære vann er ganske sikkert.

I følge tante Gudrun kom Alice til fyret i september. Det må ha vært en dramatisk overgang fra de trygge og frodige innlandsbygdene i Beiarn og Gildeskål til den ekstremt værharde tilværelsen på fyret. Redselen for havet og stormen satt i henne hele livet. I kjøkkenet sitt i Kvalvika innrettet hun seg slik at hun slapp å se sjøen. Det trivdes hun godt med. Bare i de aller siste årene hennes, i det lille rommet på sykestua, endret hun mening. Her var hun forundret over at hun skulle finne stor glede i å sitte og se på havet som aldri var helt likt.                                                                    

                                      

Fyret i dag.
Til høyre skimter vi grunnmuren av det huset Alice kom til.

Alice var en vakker ung dame og det gikk ikke lenge før hun fikk en iherdig frier i han Anton. Han dro så ofte ut til fyret at båtplassen hans fikk navnet Antonstøa.

   Alice

               Alice, far Kristian og søster Laura                    

                                                                             Anton      
 
                                               
                                                      Forlovelsesbildet av Alice og Anton                                                            

Alice og Anton giftet seg 11. oktober 1897 i Moskeneskirka. De flyttet inn hos Antons foreldre, Anna og Bendik, i Kvalvika - huset til høyre på bildet.

Kvalvika ca 1915

 Alice ble gravid like etter bryllupet. 7. august 1898 gjennomgikk hun en dramatisk fødsel. Den lille jenta var død da hun omsider kom. Men under et år etter, 5. juli 1899 kom Borghild til verden. 5. juli var gammel Bendiks  bursdag og dette var første barnebarnet i huset. Vi må regne med at det ble stor glede og fest da alt gikk bra. At navnet ble Borghild var kanskje en oppkalling  etter bestefar Bendik.

 Anton og Bendik var nå godt i gang med å bygge Lisebo. Og i nyhuset kom barna jevnt og trutt: Gudrun 1901, Sverre 1903, Sigrid 1904, Arnolda 1906, Leif Kristian 1908, Reidar 1910, Anny Johanna 1912, Kristian 1914, Arvid 1917 og Ruth 1920.

Andøya var et lite og fattigslig sted da Alice flyttet dit. I 1900 bodde det 87 mennesker på øya. De fleste mennene var fiskere, men vi finner også et telegrafbud der og en del enker og fattigunderstøttede. Alice har nok vakt oppsikt i dette miljøet. Hun var jo en flott dame som likte å se best mulig ut i klærne. Det skulle familien hennes også gjøre. Og da hun fikk sitt eget hus skulle det selvsagt se ordentlig ut. Selv om de ikke hadde mye å rutte med, skulle det være fine gardiner og blomster i vinduene. Det var det ingen andre som hadde. Nabokjerringene syntes det var over alle måter råflott. En av dem slengte til henne om gardinene at:" Det skal bli nåkka å sætt tennern i når nøda kjæm". Dette har vi ledd av i familien i mange generasjoner.

Alice var flink til å veve, sy, strikke, hekle og brodere, og hun hadde en egen evne til å få det til å se pent og trivelig ut rundt seg. Bildet under gir et godt inntrykk, Hele familien i hennes egne designede og selvsydde antrekk. Hun hadde også en fantastisk egenskap med aldri å la seg merke med at det mange ganger var knapt både med penger og annet. Hos Alice var det alltid et åpent, raust og vennlig hus. Alle var hjertelig velkommen enten det var til en kopp kaffe når noen stakk innom eller til overnatting når noen kom langveis fra. Selv da hun var blitt enke og husholdningen besto av henne og Borghild, og  ingen av dem hadde inntekt, var det samme stil. De inviterte slekninger, misjonærer og predikanter slik at det var overnattingsgjester nesten hele året. Og på forunderlig vis la alt seg til rette.  

Fra stua på Lisebo sannsynligvis 17. mai 1915. Fra venstre Sigrid, Leif

Alice med Kristian på fanget, Gudrun (bak) Anny, Anton, Reidar, Sverre (bak),

Borghild og Arnolda.

Et annet særtrekk ved familien var at Anton ikke lyktes som fisker. Fiske var så godt som eneste næringsvei i kommunen på den tida. Utdannelse til andre yrker var det ikke snakk om. Med en så stor familie å forsørge, var de økonomiske utsiktene ikke lystelige. Dessuten var det å være en dyktig fisker det som ga status i mannsmiljøet. Igjen markerte Alice og Anton seg med at de ikke var som andre. Og at dette ikke var et nederlag, men en styrke. Alle barna ble lært opp til de var noe for seg selv. Og det kan vel ikke nektes for at det i visse situasjoner kom fram en del arroganse. Men da rodde de seg elegant i land med en velutviklet sans for humor. Selvironien sjarmerte de fleste.

 Alice og Anton ble dypt religiøse, la alt i Guds hånd og stolte på at alt ville ordne seg. Anton fikk etter hvert respekt i miljøet som en kristen hedersmann, og fikk en del verv på grunn av det. Han hadde gått sammen med gammel Bendigt og lært å bygge hus. De to bygde blant annet telegrafbygningen på Sørvågen. I folketellinga for 1900 titulerer han seg som tømmermann og fisker. Fram til 1905 hadde det vært mange dårlige år for vinterfisket, men så tok det seg opp igjen med godt fiske i flere år på rad.

Anton klarte på ubegripelig vis å få tillatelse av væreierfamilien Sverdrup til å drive som fiskekjøper. Han fikk leie to fembøringer av dem og henger fisken på hjeller i Kvalvika. På bildet under ser vi den ene av fembøringene helt til venstre i forgrunnen.

Reine havn 1912. Bildet er fra boka "Fra årer og segl til motor"

Anton må ha gjort det bra som fiskekjøper. Han og Alice investerte i musikkinstrumenter til familien, orgel, fiolin og gitar. Alle var musikalske og det framgår av gamle brev og dagbøker at de hygget seg godt sammen når alle var samlet - særlig i jula. En del møbler og oppgradering av huset ble det også råd med.

Vi vet ennå svært lite om Anton som fiskekjøper. I Liseboboka står det at væreierfamilien tilbød Anton å gå i kompaniskap med dem og kjøpe fisk fra Skjæret. Det takket Anton, av en eller annen grunn, nei til. Vi vet heller ikke når han sluttet som fiskekjøper.

Da han sluttet som fiskekjøper gikk det nedover med inntekten. Av brev fra Alice til Gudrun tidlig på 1920 tallet vet vi at Anton en tid var dagarbeider hos Sverdrupfamilien. Der var lønningene ikke til å leve av. Med en stor familie å forsørge ble det mange ganger svært knapt for dem. Borghild, Sverre og Gudrun var på den tiden i arbeid og hjalp foreldrene jevnt og trutt både med penger og annet.

Alices mor, Johanna, ble enke i 1920. I 1922 var alle barna hennes flyttet fra Beiarn. Det var ingen der som kunne ta seg av henne. Løsningen ble at hun kom til Kvalvika. Johanna var da gammel og skrøpelig.  Alice pleiet henne til hun døde i 1924.  

At Alice fødte så mange barn, ga henne en viss kompetanse som jordmor. Hun fortalte at det hendte hun ble hentet til fødsler i familier som ikke hadde råd eller tid til å hente jordmora. Jeg husker en episode fra fra tidlig på 1950 tallet. Da kom det et ektepar til henne med 50 kroner i "jordmorlønn". Sønnen deres, som Alice hadde tatt imot, fylte 30 år den dagen, så nå syntes de det var på tide å gjøre opp. De fortalte hvor utrolig mye det hadde betydd for dem at hun stilte opp den gangen.

Barna forsvant  ut av familien på 1930- tallet. Da alle var borte kom Borghild, som fremdeles var ugift, hjem og tok seg av foreldrene.

På sommeren i 1949 fikk Anton slag og ble lam i den ene siden. Han lå til sengs på stueloftet i 5 uker. Alice og Borghild pleiet ham til han døde 19. august.

Alice og Borghild satt nå igjen uten inntekt. Den store familien hjalp til, så det gikk rundt -  og på 50-tallet fikk Alice alderstrygd, 180 kroner hvert kvartal. Det syntes hun var storveies - og takket Gud for.

Familien var flittige brevskrivere. Heldigvis finnes en del av brevene bevart. Her blir vi kjent med Alice på en ny måte. Hun skriver til en av døtrene sine om alt hun bekymrer seg for hjemme og ute og hvordan hun har det med seg selv. Som enke følte Alice seg ofte ensom, særlig når Borghild var ute og hun satt alene i dette huset som før hadde vært så fullt av folk og liv. Hun gruet seg til jul og alle minnene. Hun er imidlertid rask med å føye til at hun har ingen ting å klage over. Gud har sørget godt for henne og familien.

Selv om Alice følte seg ensom,  var det langt fra noe ensomt  liv Alice og Borghild levde i Kvalvika. Det var folk innom hos dem hver dag. Borghilds prosjekt  med å få bygget bedehus skapte stor foreningsaktivitet. Og de hadde overnattingsgjester støtt og stadig. Samtidig var de svært aktiv med håndarbeid - broderi, hekling, strikking og veving. De satte sin ære i at hele den store familien skulle få julepresang.  Alice strikket sokker til alle barnebarna.

Alle merkedager ble behørig feiret.

Her er bilde fra Alices 90-årsdag.

Slik jeg husker mormor  Alice ga hun inntrykk av å være en sart og forfinet  liten dame. Ganske langt fra de mer robuste Lofotdamene som omga henne. Når vi ser nærmere på livet hennes, blir det imidlertid helt klart at hun må ha hatt en helt ekstraordinær styrke både fysisk og psykisk. Og en jernvilje til å skape sin egen livsstil.

I 66 fikk Borghild konstatert at hun hadde leddgikt. Hun ble etter hvert så dårlig at hun ikke maktet å stelle for dem lenger. Løsningen ble at de flyttet til sykestua på Reine på nyåret 1969. Der fikk de tildelt et lite rom med utsikt mot Vestfjorden. Her bodde de sammen til Alice døde 5.12. 1971.

Johanna Andrea

Johanna Andrea Eriksdatter

 

1844 - 1924

 

 

 

                                                    Johanna og Kristian som godt voksne

 

Johanna ble født 27. mai 1844 på Sørland på Værøy. 16. juni ble hun døpt i den gamle kirka på Nordland av presten Johan Gløersen - og fikk navnet Johanna Andrea.

Fadderne var: Mette Torstensdatter og Knud Hansen fra Sørland, Nils Johannessen, Berit Johanne Olavsdatter, Hans Eriksen fra Måstad og Marlene H. Eriksdatter.

Den lille jenta fikk en dramatisk start på livet. I kirkeboka står det en merknad som jeg tolker som ”førend døbt” altså en eller annen form for nøddåp - mest sannsynlig hjemme. Det tyder på at familien ikke tok sjansen på at hun ville leve til de fikk henne i kirka. At hun bare var tre uker da hun ble døpt i kirka synes jeg vitner om fortsatt hastverk. Særlig med tanke på at var vanlig å ro eller seile til kirka i den tida. Dag Sørlie, som har skrevet Øyfolket – bygdebok for Værøy, sier imidlertid at det var vanlig på den tida å døpe ungene så fort som bare mulig.  

Uansett – hun klarte seg og vokste opp i en stor familie med mor Ane Pedersdatter og far Erich Johannessen I alt var de 8 søsken. Johanna var nest yngst. Vi vet lite om familien siden denne tidsperioden ikke er med i folketellingene. Mye tyder på at de har hatt et småbruk med noen sauer, ei ku eller to og en liten potetåker. Erich vet vi var fisker, og da har det vært det vanlige vekselbruket mellom fiske, og småbruket. Fisket ga inntekt. Småbruket, som var kvinnenes ansvar, var først og fremst viktig for ulla som råstoff til klærne.

Den neste store begivenheten i Johannas liv var konfirmasjonen. 15 år gammel sto hun for presten Aleksander Ove Laurentius Lagaard, i kirka på Nordland - 18. oktober i 1859. Hun har tydeligvis gjort inntrykk på den skriftlærde for han skrev inn i kirkeboka følgende merknad om henne: ”Særdeles gode evner og kundskab, flittig og føyelig”. Ikke dårlig - når vi tenker på hvor nedlatende presteskapet ofte uttalte seg om allmuen der oppe på den tida. Jeg synes også det sier sitt om Johanna. Hun har ikke bare vært flittig og føyelig, men selvbevisst nok til å vise både presten og menigheta hva hun var god for. 

Vel konfirmert var det ut å forsørge seg sjøl. Og da var det ikke teoretiske, men helt livsnødvendige praktiske kunnskaper det dreide seg om. I folketellinga for 1865 finner vi henne som pige hos Ofelia R. Vold på Sørland. Ofelia var enke på 36 år og titulerte seg som gårdbruker. Hun hadde 10 sauer, 2 kyr pluss en liten potetåker. Husholdet besto av to sønner på 6 og 2 år, en dreng på 22 og Johanna. At minstemann bare var to år tyder på at det ikke var svært lenge siden Ofelia ble enke. Kanskje hadde Johanna vært der lenge før det. Jobben hennes har sikkert bestått i melking, kjerne smør, bære vann og torv lange veier, pluss hele produksjonen av klær. Sauene gikk ute hele året på Værøy og det var vanlig å klippe eller plukke ulla av dem på våren. Så var det kamming eller karding av ulla, spinning, veving og strikking. Tungt arbeid og lav lønn - må vi tro.

1865 var en ulykkesvinter der Johanna mistet både faren og svogeren sin på havet. I det vanskelige havområdet rundt Værøy var det vanlig at mennene ble borte på havet, men det har sikkert vært like grusomt hver gang det hendte.

Johanna bodde på Værøy til hun en eller annen vinter blir kjent med Kristian Olsen fra Beiarn. De var like gamle og 29. mars 1874 giftet de seg. Og igjen var kirka på Nordland rammen om begivenhetene. Presten Wilhelm Pohlmann Leslie Bull foretok vielsen og storebror Nils og lillebror Kristoffer var forlovere. Straks fisket var slutt bar det av gårde til Beiarn. Hun meldte utflytting den 28. april i 1874. Og 6. November samme år ble Alice født.

 

 

Det var et vakkert sted Johanna kom til. Elva slynger seg gjennom landskapet med skogkledde åser. Bildet over er fra komunenens presentasjon av stedet i dag.

Slo Johanna rot her eller lengtet hun til Værøy og storhavet? Det får vi aldri vite.

I folketellinga for 1875 finner vi Johanna, Kristian og Alice å Dokmo i Beiarn. De bodde hos en husmann med jord. Han var gårdsdreng på prestegården. Kristian var dagarbeider.

 

Johanna og Kristian fikk 7 barn:

Alice Berntine 6. november 1874

Mathilde Marie 1. april 1876

Bina Mathilde 25. februar 1878

Laura Fredrikke 15. august 1880 (Hun emigrerte til USA og har en stor slekt der)

Hanna Karina 6. april 1883

Alfred Bernhard 18. oktober 1884 (Emigrerte til USA)

Mathilde Karoline 4. februar 1887

 

I folketellinga for 1900 ser vi at  barna var ute av redet. Johanna og Kristian satt ensomme igjen på Moldjord.  Han var husmann og fisker, hun husmannskone.

I 1919 døde Kristian. Johanna fikk 45 år sammen med ham. I Beiarn hadde hun ingen av sine og utsiktene for ei husmannsenke på 75 år var langt fra lystelige. Løsninga ble et nytt oppbrudd. Hun fikk komme til Alice og hennes familie i Kvalvika. Der ble hun boende til hun døde 80 år gammel i 1924.

Johanna reiste med båt til kirka både da hun ble døpt, konfirmert og gift på Værøy. Litt minnet det kanskje om Værøy at hennes siste ferd også gikk med båt - fra Kvalvika til Rostad der hun ble gravlagt.