Alice Berntine

Alice Berntine

6.11. 1874 - 5. 12. 1971

97 år, 11 barn, enke

Sissel Lund

Moldjord i Beiarn i dag. Fotoet er hentet fra kommunens hjemmeside.

6. november i 1874 ble det født ei jente på Moldjord i Beiarn. Foreldrene var Johanna Andrea, som nettopp var innflyttet fra Værøy, og Kristian Olsen fra Ørjerslekta i Beiarn. Huset de bodde i lå like ved den gamle kirka vi ser på bildet her.

6. desember var det barnedåp. Den lille jenta fikk navnet Alice Berntine. Fadderne var Per Persen, John Hansen Dokmo, Elisabeth Matthisdatter og Anne Aamundsdatter Dokmo.

Alice vokste opp i en søskenflokk på syv:

Alice Berntine 6. november 1874

Mathilde Marie 1. april 1876

Bina Mathilde 25. februar 1878

Laura Fredrikke 15. august 1880 (Hun emigrerte til USA og har en stor slekt der)

Hanna Karina 6. april 1883

Alfred Bernhard 18. oktober 1884 (Emigrerte til USA)

Mathilde Karoline 4. februar 1887

Som den eldste har nok Alice tidlig måttet lære seg både å arbeide og ha ansvaret for de yngre søsknene. Vi vet lite om livet i Beiarn, men faren hadde jo ei stor slekt der, så vi må anta at det har vært mye sosialt fellesskap.

I Lisebo-boka finner vi oversikt over farslekta til Alice:

Berit-Anna Gabrielsdatter og Ole Johannesen var foreldrene til Alices far.

6. juli i 1890 ble Alice konfirmert i kirka på Moldjord. Hun gjorde det godt på overhøringa. I kirkeboka står det at hun har meget god kristendomskunnskap.

Etter konfirmasjonen måtte hun forsørge seg selv. Da var det ut som tjenestepike. Hun fortalte selv at den første jobben hennes var i Nygårdsjøen i Gildeskål hos familien Nilsen Nygaard.

Til Reine

Reine fikk fyrstasjon i 1862. Fyret var plassert på Olenilsøy, ytterst ute mot Vestfjorden. I 1894 fikk Alice  jobb hos fyrvokteren her.

Hos Kystverket fant jeg et bilde av Reine fyrstasjonen slik den så ut da Alice kom dit.

Fyrvokterfamilien Alice kom til het Karl og Laurentze Giske. De var opprinnelig fra Borgund. Vi vet lite om  andre personer i husholdningen da Alice kom til fyret. I folketellingen fra 1900 ser vi at husholdningen da var på tre personer, ekteparet pluss en pleiedatter på 16 år. Det er sannsynlig at familien har hatt fjøs med ku og sauer. At de måtte bære vann er ganske sikkert.

I følge tante Gudrun kom Alice til fyret i september. Det må ha vært en dramatisk overgang fra de trygge og frodige innlandsbygdene i Beiarn og Gildeskål til den ekstremt værharde tilværelsen på fyret. Redselen for havet og stormen satt i henne hele livet. I kjøkkenet sitt i Kvalvika innrettet hun seg slik at hun slapp å se sjøen. Det trivdes hun godt med. Bare i de aller siste årene hennes, i det lille rommet på sykestua, endret hun mening. Her var hun forundret over at hun skulle finne stor glede i å sitte og se på havet som aldri var helt likt.                                                                    

                                      

Fyret i dag.
Til høyre skimter vi grunnmuren av det huset Alice kom til.

Alice var en vakker ung dame og det gikk ikke lenge før hun fikk en iherdig frier i han Anton. Han dro så ofte ut til fyret at båtplassen hans fikk navnet Antonstøa.

   Alice

               Alice, far Kristian og søster Laura                    

                                                                             Anton      
 
                                               
                                                      Forlovelsesbildet av Alice og Anton                                                            

Alice og Anton giftet seg 11. oktober 1897 i Moskeneskirka. De flyttet inn hos Antons foreldre, Anna og Bendik, i Kvalvika - huset til høyre på bildet.

Kvalvika ca 1915

 Alice ble gravid like etter bryllupet. 7. august 1898 gjennomgikk hun en dramatisk fødsel. Den lille jenta var død da hun omsider kom. Men under et år etter, 5. juli 1899 kom Borghild til verden. 5. juli var gammel Bendiks  bursdag og dette var første barnebarnet i huset. Vi må regne med at det ble stor glede og fest da alt gikk bra. At navnet ble Borghild var kanskje en oppkalling  etter bestefar Bendik.

 Anton og Bendik var nå godt i gang med å bygge Lisebo. Og i nyhuset kom barna jevnt og trutt: Gudrun 1901, Sverre 1903, Sigrid 1904, Arnolda 1906, Leif Kristian 1908, Reidar 1910, Anny Johanna 1912, Kristian 1914, Arvid 1917 og Ruth 1920.

Andøya var et lite og fattigslig sted da Alice flyttet dit. I 1900 bodde det 87 mennesker på øya. De fleste mennene var fiskere, men vi finner også et telegrafbud der og en del enker og fattigunderstøttede. Alice har nok vakt oppsikt i dette miljøet. Hun var jo en flott dame som likte å se best mulig ut i klærne. Det skulle familien hennes også gjøre. Og da hun fikk sitt eget hus skulle det selvsagt se ordentlig ut. Selv om de ikke hadde mye å rutte med, skulle det være fine gardiner og blomster i vinduene. Det var det ingen andre som hadde. Nabokjerringene syntes det var over alle måter råflott. En av dem slengte til henne om gardinene at:" Det skal bli nåkka å sætt tennern i når nøda kjæm". Dette har vi ledd av i familien i mange generasjoner.

Alice var flink til å veve, sy, strikke, hekle og brodere, og hun hadde en egen evne til å få det til å se pent og trivelig ut rundt seg. Bildet under gir et godt inntrykk, Hele familien i hennes egne designede og selvsydde antrekk. Hun hadde også en fantastisk egenskap med aldri å la seg merke med at det mange ganger var knapt både med penger og annet. Hos Alice var det alltid et åpent, raust og vennlig hus. Alle var hjertelig velkommen enten det var til en kopp kaffe når noen stakk innom eller til overnatting når noen kom langveis fra. Selv da hun var blitt enke og husholdningen besto av henne og Borghild, og  ingen av dem hadde inntekt, var det samme stil. De inviterte slekninger, misjonærer og predikanter slik at det var overnattingsgjester nesten hele året. Og på forunderlig vis la alt seg til rette.  

Fra stua på Lisebo sannsynligvis 17. mai 1915. Fra venstre Sigrid, Leif

Alice med Kristian på fanget, Gudrun (bak) Anny, Anton, Reidar, Sverre (bak),

Borghild og Arnolda.

Et annet særtrekk ved familien var at Anton ikke lyktes som fisker. Fiske var så godt som eneste næringsvei i kommunen på den tida. Utdannelse til andre yrker var det ikke snakk om. Med en så stor familie å forsørge, var de økonomiske utsiktene ikke lystelige. Dessuten var det å være en dyktig fisker det som ga status i mannsmiljøet. Igjen markerte Alice og Anton seg med at de ikke var som andre. Og at dette ikke var et nederlag, men en styrke. Alle barna ble lært opp til de var noe for seg selv. Og det kan vel ikke nektes for at det i visse situasjoner kom fram en del arroganse. Men da rodde de seg elegant i land med en velutviklet sans for humor. Selvironien sjarmerte de fleste.

 Alice og Anton ble dypt religiøse, la alt i Guds hånd og stolte på at alt ville ordne seg. Anton fikk etter hvert respekt i miljøet som en kristen hedersmann, og fikk en del verv på grunn av det. Han hadde gått sammen med gammel Bendigt og lært å bygge hus. De to bygde blant annet telegrafbygningen på Sørvågen. I folketellinga for 1900 titulerer han seg som tømmermann og fisker. Fram til 1905 hadde det vært mange dårlige år for vinterfisket, men så tok det seg opp igjen med godt fiske i flere år på rad.

Anton klarte på ubegripelig vis å få tillatelse av væreierfamilien Sverdrup til å drive som fiskekjøper. Han fikk leie to fembøringer av dem og henger fisken på hjeller i Kvalvika. På bildet under ser vi den ene av fembøringene helt til venstre i forgrunnen.

Reine havn 1912. Bildet er fra boka "Fra årer og segl til motor"

Anton må ha gjort det bra som fiskekjøper. Han og Alice investerte i musikkinstrumenter til familien, orgel, fiolin og gitar. Alle var musikalske og det framgår av gamle brev og dagbøker at de hygget seg godt sammen når alle var samlet - særlig i jula. En del møbler og oppgradering av huset ble det også råd med.

Vi vet ennå svært lite om Anton som fiskekjøper. I Liseboboka står det at væreierfamilien tilbød Anton å gå i kompaniskap med dem og kjøpe fisk fra Skjæret. Det takket Anton, av en eller annen grunn, nei til. Vi vet heller ikke når han sluttet som fiskekjøper.

Da han sluttet som fiskekjøper gikk det nedover med inntekten. Av brev fra Alice til Gudrun tidlig på 1920 tallet vet vi at Anton en tid var dagarbeider hos Sverdrupfamilien. Der var lønningene ikke til å leve av. Med en stor familie å forsørge ble det mange ganger svært knapt for dem. Borghild, Sverre og Gudrun var på den tiden i arbeid og hjalp foreldrene jevnt og trutt både med penger og annet.

Alices mor, Johanna, ble enke i 1920. I 1922 var alle barna hennes flyttet fra Beiarn. Det var ingen der som kunne ta seg av henne. Løsningen ble at hun kom til Kvalvika. Johanna var da gammel og skrøpelig.  Alice pleiet henne til hun døde i 1924.  

At Alice fødte så mange barn, ga henne en viss kompetanse som jordmor. Hun fortalte at det hendte hun ble hentet til fødsler i familier som ikke hadde råd eller tid til å hente jordmora. Jeg husker en episode fra fra tidlig på 1950 tallet. Da kom det et ektepar til henne med 50 kroner i "jordmorlønn". Sønnen deres, som Alice hadde tatt imot, fylte 30 år den dagen, så nå syntes de det var på tide å gjøre opp. De fortalte hvor utrolig mye det hadde betydd for dem at hun stilte opp den gangen.

Barna forsvant  ut av familien på 1930- tallet. Da alle var borte kom Borghild, som fremdeles var ugift, hjem og tok seg av foreldrene.

På sommeren i 1949 fikk Anton slag og ble lam i den ene siden. Han lå til sengs på stueloftet i 5 uker. Alice og Borghild pleiet ham til han døde 19. august.

Alice og Borghild satt nå igjen uten inntekt. Den store familien hjalp til, så det gikk rundt -  og på 50-tallet fikk Alice alderstrygd, 180 kroner hvert kvartal. Det syntes hun var storveies - og takket Gud for.

Familien var flittige brevskrivere. Heldigvis finnes en del av brevene bevart. Her blir vi kjent med Alice på en ny måte. Hun skriver til en av døtrene sine om alt hun bekymrer seg for hjemme og ute og hvordan hun har det med seg selv. Som enke følte Alice seg ofte ensom, særlig når Borghild var ute og hun satt alene i dette huset som før hadde vært så fullt av folk og liv. Hun gruet seg til jul og alle minnene. Hun er imidlertid rask med å føye til at hun har ingen ting å klage over. Gud har sørget godt for henne og familien.

Selv om Alice følte seg ensom,  var det langt fra noe ensomt  liv Alice og Borghild levde i Kvalvika. Det var folk innom hos dem hver dag. Borghilds prosjekt  med å få bygget bedehus skapte stor foreningsaktivitet. Og de hadde overnattingsgjester støtt og stadig. Samtidig var de svært aktiv med håndarbeid - broderi, hekling, strikking og veving. De satte sin ære i at hele den store familien skulle få julepresang.  Alice strikket sokker til alle barnebarna.

Alle merkedager ble behørig feiret.

Her er bilde fra Alices 90-årsdag.

Slik jeg husker mormor  Alice ga hun inntrykk av å være en sart og forfinet  liten dame. Ganske langt fra de mer robuste Lofotdamene som omga henne. Når vi ser nærmere på livet hennes, blir det imidlertid helt klart at hun må ha hatt en helt ekstraordinær styrke både fysisk og psykisk. Og en jernvilje til å skape sin egen livsstil.

I 66 fikk Borghild konstatert at hun hadde leddgikt. Hun ble etter hvert så dårlig at hun ikke maktet å stelle for dem lenger. Løsningen ble at de flyttet til sykestua på Reine på nyåret 1969. Der fikk de tildelt et lite rom med utsikt mot Vestfjorden. Her bodde de sammen til Alice døde 5.12. 1971.