Katedralen i Trenyken

Slekta vår på Røst har bodd her ute i tusenvis av år. Hulemaleriene i "katedralen" på Trenyken gir et lite innblikk i religionen og åndslivet deres lenge før vår tidsregning.

 

Å nærme seg Trenyken er mystikk. Som ei mektig kongekrone flyter den på storhavet aller ytterst ute i Lofoten

I sagnet om Utrøst var det tre skarver som guidet fiskerne til ei trygg havn. Her er det tre årvåkne havørner som møter oss og kretser majestetisk om den midterste toppen. Katedralens voktere, tenker jeg - og fryser litt på ryggen. For 3-4000 år siden var Trenyken sannsynligvis det mest hellige stedet på Nordlandskysten.  

   

Søkket til venstre midt i denne midterste toppen på Trenyken er hula Helvete. Dette navnet har den neppe hatt da våre formødre og forfedre brukte hula til religiøse seremonier. Helvete var jo en forestilling kristendommen brakte med seg. Det er svært sannsynlig at hula fikk dette navnet under kristningen av Norge. At man måtte gå til en så dramatisk navneforandring  sier sitt om hvor viktig hula må ha vært under en annen religion.

Da den var i bruk 2 - 1500 år før vår tidsregning gikk havet ca 30 meter høyere opp. Det var med andre ord vesentlig enklere å ta seg opp til den.  

Hvordan vet vi at hula har vært katedral?

http://www.miljostatus.no/tema/kulturminner/Arkeologiske-kulturminner/Bergkunst/Bergkunstens-motiver/

På nettstedet Miljøstatus.no skriver Riksantikvaren i 2012: Hulemalerier i Norge er bare kjent fra kysten mellom Leka og Lofoten. Motivene er i hovedsak rødmalte menneskefigurer, men man finner også dyr og geometriske figurer. Maleriene er ofte plassert i skillet mellom lyset utenfra og mørket inne i hulen. Hulen og maleriene kan være brukt i forbindelse med ritualer ved viktige overgangsfaser i livet, som overgangen mellom barn og voksen. Kanskje var hulen et sted som symboliserte overgangen mellom to faser eller to verdener.

Bergkunsten uttrykker aspekter av en komplisert trosverden. Bildene kan på et mytologisk plan forklare datidens samfunn. Etterhvert som samfunnsforhold og menneskenes oppfatning av verden har endret seg, har trolig også bildenes meningsinnhold endret seg.

 

 

Oversikten viser hulenes plassering på Nordlandskysten. Oversikten er hentet fra nettstedet Mytic Lofoten, Gudene på Trenyken

Hein Bjartmann Bjerk, som fant maleriene på Trenyken, sier i Lofotboka for 1995 at det er mange ulikheter mellom malereiene i de ulike hulene. Hovedinntrykket er imidlertid likhetene.  Ingen annen bergkunst er så ensartet i teknikk, utforming og format som menneskebildene i hulene, sier han. Han mener det må være uttrykk for en felles ide hos menneskene som en gang malte bildene. 

I hula på Trenyken er det funnet rester etter selarter som er ofret i den innerste delen av hula. Knokler fra disse offerdyrene er radiologisk datert til 1600 - 1400 før vår tidsregning. På det grunnlag er hulemaleriene datert til omkring 1500 år f. Kr.

I Refsvikhula er det funnet 33 figurer. En av dem bærer en stav. Martinius A. Hauglid, som fant disse figurene,  sa i et intervju med NRK Nordland at dette kan ha vært en sjamanstav.

Arkeologene synes å være enige om at det 2000 - 1500 år før vårt tidsregning har eksister en felles religion på Nordlandskysten. Vi ser at den var kjennetegnet ved at huler ble brukt som katedraler. Disse katedralene ble utsmykket med malerier - sannsynligvis av de gudene de trodde på.

I fjellandskapet langs Nordlandskysten har det vært relativt enkelt å finne huler som har egnet seg godt som katedraler. Hein Bjartmann Bjerk gir en levende beskrivelse av hulers fortreffelighet som rituelle rom.  Å gå inn i en slik hule er å legge hverdagens virkelighet bak seg, sier han. Vi befinner oss i et rom som omslutter oss helt. Her finnes lite av det virvar av inntrykk vi er omgitt av i virkeligheten utenfor. Rommet har god akustikk og er svakt opplyst. Det gir seremonimestrene store muligheter til å regissere seremoniene ved hjelp av lyd, lys og lukt.

 I senere tider har kristne katedralbyggere brukt enorme ressurser på å konstruere samme effekt i sine byggverk.

Bjerk trekker fram at huler er en åpning i jorda. Svært ofte mangler de en konkret avslutning,  og blir på den måten en forbindelse til det ukjente. Han peker videre på at ingenting gror eller råtner i huler - alt forblir. På den måten er hulene tidløse - en forbindelse mellom fortid nåtid og framtid.

Han sier videre at det ikke er noe som tyder på at det har bodd folk i hulene. På Trenyken finnes det ingen bebyggelse eller kulturminnrt som vitner om tidligere bebyggelse.

Jeg har selv vært så heldig å få komme til hula i Trenyken. Å komme inn i disse rommene gjorde et mektig inntrykk. Hula her er i to rom forbundet med en gang. Vi kommer inn i et stort rundt rom med stor takhøyde. Jeg forstiller meg at dette er rommet der menigheten har oppholdt seg. Det innerste rommet synes jeg bærer tydelige spor etter å ha vært det aller helligste. Litt innenfor midten av rommet er en stor flat stein. Den har åpenbart vært et offeralter. Det er ut fra rester av disse ofrene at arkeologene har tidfestet hulemaleriene. Et par trinn opp bak dette offeralteret er det en nisje i huleveggen. Jeg forestiller meg at her har yppersteprestinnen hatt sin plass under offerritualene.

Djevel, solgud eller fruktbarhetsgudinne?

Siden hulemaleriene er den aller første hilsenen vi har fra våre formødre og forfedre på Røst, er det interessant å se hva de formidler til oss. 

 

 

Vi ser at figurene danser, hopper og spretter. Det er ikke avbildet våpen eller andre uttrykk for aggressivitet. Det er nærliggende å tenke seg at dette må har vært en glad og fredelig religion. En religion der presteskapet kanskje var kvinner. Vi vet jo at i vikingetida var det kvinner, volvene, som var prester. Kristendommen brukte mye makt på å motarbeide dette. Den innprentet at "kvinnen skal være mannen underdanig", at kvinner er urene, at kvinnen var ansvarlig for syndefallet osv. I kystkulturen slo dette aldri helt gjennom. Samfunnene her var helt avhengig av at kvinnene fungerte selvstendig når mennene var borte på fiske og sjøfart. Livet på land var langt på vei kvinnenes ansvarsområde.

Det er særlig figuren med horn som har satt fantasien i sving hos mange. En figur med horn i ei hule som heter helvete - alle vet vel hvem det er. Siden det var kristendommen som innførte både helvete og djevelen, er det den enkleste spekulasjonen å avvise. Maleriene er tusener av år eldre.

Kan det ha vært en solgud? Det er ikke usannsynlig. Siden huleåpninga vender mot nordvest vil midnattsola skinne inn i hula visse deler av året. At det kan ha vært ritualer for eksempel ved sommersolvev er tenkelig - kanskje også ved vår- og høstjevndøgn og ved vintersolverv. Slike seremonier vet vi har eksistert f.eks. ved Stonehenge i England og New Grange i Irland. Men da kommer vi inn på utvikling av kalendere. Det mener forskerne var vanlig i jordbruksområder, der man var avhengig av å vite når man skulle så og høste.

Hvis vi tenker på leveveiene på Røst, er det store sesongmessige variasjoner også her. Trenyken er en av landets største fuglefjell. Fuglene kommer, ruger og drar til bestemte tider. Skreien kommer og drar til bestemte tider. Det samme gjelder andre fiskeslag som sei og sild. Her har det helt klar vært behov for en eller annen tidsangivelse.

For å finne ut av dette var det selvsagt nødvendig å holde øye med stjernehimmelen.

Med det utgangspunktet lanserer Christopher Knight og Robert Lomas i boken "The book of Hiram" en mer avansert teori.

De viser til at det er tre himmellegemer som har så sterk lysstyrke at de kan kaste skygge på jorden: Sola, Månen og Venus. De går særlig nøye inn på Venus. Sett fra jorden, er det den planeten som gir den beste indikatoren på årstidene. Det gjør at den ble brukt som tidsmåler helt til vi fikk atomurene på 1950 tallet .

                                                     

                                                       Venus sett fra jorden

 

                                                      Planeten Venus

 

Venus ligger nærmere sola enn jorda gjør. Midt på natten, når jorda skygger helt for sola, er det ikke mulig å se Venus. Derfor kalles den aftenstjerne eller morgenstjerne. Den beveger seg i 8 års sykluser. 4 som morgenstjerne og 4 som aftenstjerne. Planeten beveger seg i forhold til morgensolen og aftensolen på en måte som danner buer eller horn i forhold til solen.

Med Zodiaken som bakgrunn, fullfører Venus en femarmet stjerne hvert åttende år. Etter 40 år - fem åtteårssykluser - er Venus nøyaktig tilbake til det punk den startet fra. Derfor er tallene 4, 5 og 40 nært knyttet til Venus.

Babylonerne kalte Venus for den lysende himmeldronningen. Og i de fleste kulturer er planeten knyttet til fruktbarhetsgudinner. Interressant nok har Venus samme astronomeiske symbol som det bilogiske for det feminine. Og mange steder er fruktbarhetsgudinner utstyrt med horn, for eksempel Isis og Hathor i Egypt.

 

Figuren i hula på Trenyken har horn, den har fire fingre på den ene hånden og fem på den andre. Med det utgangspunktet kan det være nærliggende å tenke seg at figuren kan ha vært en fruktbarhetsgudinne med tilknytning til planeten Venus.

Hvem gudene på Trenyken var får vi sannsynligvis aldri sikre svar på. Stoff til spekulasjon og nye ideer er det massevis av. Og som Riksantikvaren sier, kan bildenes innhold forandre seg etter som samfunnsforhold og oppfatning av verden forandrer seg. Slik jeg ser det, gjelder dette også i høy grad også for de som studerer bildene og lager teorier om dem. 

Hvem var menneskene?

Å ha en felles religion, mener jeg, vitner om at det må ha vært en høyt utviklet kultur på Nordlandskysten lenge før vår tidsregning. Det viser at formødrene og forfedrene våre i Lofoten har tenkt nøye gjennom de evige spørsmål i tilværelsen. De må ha erfart at det er noe bortenfor den materielle verden vi lever i. Og at det i disse sfærene finnes krefter som bestemmer over menneskenes liv og skjebner. Sjamanismen er jo nettopp en teknikk for å komme i kontakt med disse sfærene og med de kreftene som finnes der.

Som for oss, må det ha vært viktig for dem å ha et nært forhold til disse kreftene. Gudene ga mening i tilværelsen og var noen man kunne hente hjelp og kraft fra i tilværelsens mange prøvelser. Det var trygt å vite at Gudene var til stede ved fødsel, død og andre store overganger i livsløpet. Og at de hjalp til ved fangst, fiske og all annen livberging. I denne gudsdyrkelsen har det vært viktig å ha hellige steder der sinnet kunne rettes fullt og helt inn mot det guddommelige. Denne oppfatningen innrettet de livene sine etter.

At det har vært en felles hulereligion langs Nordlandskysten viser at menneskene her må ha hatt kontakt med hverandre. På den tiden var det bare en mulighet. De må ha hatt havgående båter. Og de må ha vært dyktige sjøfolk. Siden det ikke er funnet rester etter boplasser på Trenyken, må forfedrene våre ha hatt solide båter selv for å komme seg ut dit fra øyene omkring. Kontakt med sine nærmeste naboer, for de som bodde på Røst, Værøy og Moskenes, krevde stor sjømannskap. Her måtte de mestre beryktede havstykker som Røsthavet og Moskenesstraumen.

Selv om det ikke er funnet rester etter båter her, vet vi at fra helleristninger andre steder at båter var vanlig i Norge. De viser også at det fantes små og store båter og ulike båttype. I Skjomen, en fjordarm til Ofotfjorden, er det funnet helleristninger av den aller eldste båten i Norg. Svein Molaug sier i "Vår gamle kystkultur" at denne helleristningen kan være 6000 år gammel. Vi ser her at båten blir brukt til kveitefiske

 

De som hadde båter kom seg rundt - kanskje helt ned til Middelhavet. Det er ikke utenkelig at de kan ha påvirket grekerne med sin sjamanisme og ferdigheter som healere. For ikke å snakke om fortellinger om landet nordenfor nordenvinden - der solen aldri går ned - Hyperborea.

 

Mytene

Fortellinger om et vakkert folkeferd med høy moral som bebor Røst eller områdene i nærheten, er mange og gamle. Det mest kjente er kanskje sagnet om Utrøst. Mange forskere mener det er viktig å lytte til slike myter fordi de ofte er forankret i en faktisk virkelighet. Det mest nærliggende faktiske forhold i dette området er funnene av hulemalerier på hele Nordlandskysten. Forskerne mener at hulemaleriene er uttrykk for at det fantes en felles religion på Nordlandskysten 2000 - 1500 år før vår tidsregning. Mange mener at Trenyken kan ha hatt en viktig posisjon i denne religionen.

Men først til mytene.

Sagnet om Utrøst

I Lofoten finnes et gammelt sangn om Utrøst, landet som sank i havet utenfor Trenyken på Røst for flere tusen år siden. Her er det grønne gressenger og frodige kornåkre. Menneskene er vakre, høye, blonde og blåøyde, de er fredelige og har høy moral. På Utrøst er det paradisiske tilstander -sykdom, alderdom og død finnes ikke. 

Menneskene på Utrøst kan skape seg om til hva de vil og bevege seg raskt over store avstander. Storbonden, som er sjefen der ute, har tre sønner. Når det blåser opp til storm, skaper de seg om til skarver og flyr ut for å berge fromme og gudfryktige fiskere som er kommet i havsnød.  Fiskerne får være på Utrøst til stormen løyer.

Hyperborea - landet bortenfor nordenvinden

Mytene om Hyperborea, det paradisiske landet langt mot nord, er mye omtalt i gresk mytologi. Mange skrev om det - Herodot, Hesiod, Homer, Sofokles, for å nevne noen. Bortsett fra at landet lå langt mot nord, er det stor uenighet når det kommer til en konkret stedsangivelse - England, Sibir og Kina er nevnt.

Med Gøtismen på 1700-tallet ble det en mer vanlig oppfatning at Hyperborea lå i Skandinavia.

Hyperborea har også vært viktig i esoterisk tenkning. Både H. P. Blavasky, Rene Guenon og Julius Evola delte oppfatningen av at menneskeheten hadde utviklet seg fra Hyperborea. Her i Hyperborea fant vi menneskenes gullalder når det gjelder sivilisasjon og spiritualitet.

I Bjørn Kenneth Hansens notat "Gudene fra nord" på nettsredet Lofotpyramiden http://www.mythic-lofoten.com/Hyperborea.html finner vi denne oppsummeringen av Hyperborea:

I gresk mysteriereligion fortelles det at for lenge, lenge siden var det et land som lå langt, mot nord, nordaførr nordavinden, i et slags paradis. Renhetens og gudsfryktens land. Der bodde et folkeslag som de kalte Hyperboreerne, og som betyr, over nordboer. Dette folket hadde en høyt utviklet kultur og en dertil svarende mysteriereligion. Det var et gudebenådet folk, fri for sykdom og alderdom. De hadde et langt hode og ansikt, gyllent hår, smal nese og blå øyner. Det fortelles at de hadde en idealistisk innstilling, livlig fantasi, de var frihetselskende og hadde tendens til monogami og familieliv.

Hos dem finner vi den første mysterie-religion. I denne religionen spiller psykiske evner og klarsyn en stor rolle.
Det fortelles at Apollon og hans bestefar Kronos var født i Hyperboreernes land. Kronos var far til Zeus som igjen var far til Apollon. Kronos og Hyperion var to av 12 barn født av urgudene Himmelen, Uranos, og Jorden, Gaia. Barna ble kalt Titanere og var ifølge romersk myteologi, de første sønnene til jorden. De tolv titanbarna var: Okeanos, Thetys, Koios, Krios, Hyperion, Iapetos, Theia, Rhea, Themis, Foibe, Mnemosyne og Kronos.

Menneskenes utseende og egenskaper i Hyperborea har sterke likheter med beskrivelsene av folket på Utrøst. Likeså blir Hyperion nevnt i fortellingen om Odyssevs reiser der Odyssev skulle ha møtt på han på Trinakia, en fjelløy med tre topper, som ifølge enkelte forskere lå ytterst i Lofoten og som kan være Trenyken.

Den greske poeten "Hesiod" forteller at det til "Apollons helligdom" på Delos kom det engang to hyperboreeske jenter med offergaver. De ble på øya, døde der og ble hedret av den deliske ungdommen. Noen andre hyperboreere fikk grekerne aldrig se, for de hadde så lang vei at sendebud aldrig kunne komme hjem igjen. Historier forteller at solguden Apollon var tre måneder i året hos sin mor Leto, i "De lyse netters land" og at han hadde med seg kunskapen om midnattsola som senere ble lagt til grunn for at man delte døgnet i to. Apollon var gud for medisin og helbredelse, lys og sannhet, men etterhvert tok han og over rollen som solgud for Helios.

Jeg synes det er interessant at da Querini strandet på Røst i 1432 omtalte han befolkningen der i ordelag som minner om beskrivelsen av Hyperboreerne. Befolkningen på Røst er de mest plettfrie mennesker og har et vakkert utseende. Venecianerne mente de var kommet til "paradisets indre krets".

  

Starten på interessen for Værøy- og Røstslekta

Jeg ser på dette bildet av min oldemor Johanna Eriksen. Her sitter hun sammen med sin mann Kristian Olsen. Jeg vet ikke når bildet er tatt, men de er jo åpenbart et eldre ektepar. Det slår meg hvor vakker hun er. "Hvem var du egentlig", spør jeg ut i luften. Men "the answer is blowing in the wind", som Bob Dyland synger. Det er ingen å spørre. Alle som kjente henne er borte. Det som er igjen er et falmet fotografi og ei glemt grav på Rostad.

Det føles litt sårt at her sitter vi en stor flokk av etterkommerne hennes og ikke aner hvem hun var. Tanken gnager og plager meg. Slipper ikke taket. Mamma fortalte at hun kom fra Værøy - sannsynligvis fra Måstad. Det med Måstad viste seg å være et blindspor - hun kom fra Sørland. Men nå startet en eventyrlig ferd gjennom håndskrevne kirkebøker, folketellinger, bygdebøker og beretninger. I prosessen traff jeg tilfeldigvis en seksmenning, Per Odmun Dragvik, som har jobbet med slekta vår på Værøy i årevis. Jeg fikk tilgang til hans materiale. Ei gullgruve. Blant annet har han ei slektsbok for etterkommerne av en av Johannas brødre - Nils. Han har funnet ut at morslekta vår opprinnelig kom fra gården Skaug på Røst.

På Skaug var det jektbruk. Og på Skaug overvintret Querini i 1432. På Røst vet vi at det har bodd  folk i tusenvis av år. Selv om det er smått med skriftlig materiale fra de eldste tidene, må vi ha lov til å tro at det er formødrene og forfedrene våre det dreier seg om. Så jeg synes vi skal starte med begynnelsen. Med legendene. Og med det vi vet om den fantastiske hulereligionen på Nordlandskysten 2000 - 1500 år før vår tidsregning. 

 

Klokkerslekta på Værøy

Klokkerslekta på Værøy

 Det er vanskelig å finne dokumentasjon om familien vår på Værøy og Røst før kirkebøkene ble etablert i 1750. Før det støter vi imidlertid på  klokkerne i slekta. De er omtalt i bygdeboka for Værøy "Øyfolket". Å være klokker var et embede som gikk i arv fra far til sønn. Hans Olsen er den første - han skal visstnok ha vært klokker i 1730. Etter ham kom Ole Hansen. Han var klokker fram til 1783. Da overtok Johannas oldefar, Christen Olsen, offisielt. Han hadde imidlertid fungert som klokker i mange år mens faren var for for syk til å kunne utføre oppgaven. Christen var klokker og skoleholder til han døde i 1807. Da overtok sønnen, Christoffer Christensen, embedet. Han var klokker og lærer til han fikk jobb som lensmann i Flakstad i 1818.

Går vi til folketellinga for Værøy for 1701 finner vi en Ole Pedersen. Han er oppført som leilending på Nordland og har to sønner, Peder og Hans. Den sist nevnte er sannsynligvis vår Hans klokker. På det tidspunkt var det Knud Siverssen som var klokker. Han var 47 år og hadde ingen sønner som kunne overta embedet etter seg.

I Innrulleringsmantallet for 1769 finner vi Ole klokker. Han er oppført som bruker av en halv våg i gården Mostad.

Klokkerslekta er en av de gamle slektene på Værøy. Oppsummerer vi det vi har funnet så langt, får vi følgende oversikt over de eldste forfedrene til Alice på Værøy:

Ole Pedersen, født ca. 1634
Klokkerne:
Hans Olsen, 1680 - 1753
Ole Hansen, 1706 - 1883
Christen Olsen, 1740 - 1807 

Forholdene på Værøy
I Ole og Christen klokkers tid var det noen gode år i fiskeriene, særlig rundt 1770. Folketallet var lenge under 200, men i 1801 var det kommet opp i 192.


Hvordan så det ut i verden på denne tida?

I bygdebok for Karlsøy finner vi følgende oppsummering:

1700-tallet var et fredelig århundre hos oss, men ute i Europa var
det ei urolig tid, med stadige kriger. Først kom den langvarige
Nordiske krig (1709-1720), så krig mellom Sverige og Russland (1741-
43), Sjuårskrigen (1756-63), krig mellom Russland og Tyrkia (1768-
1774), Frihetskrigen i Amerika (1776-1783), krig mellom Sverige og
Russland/Danmark (1788-1790), den store franske revolusjon (1789-
1799), og krig Frankrike-Preussen-Østerrike (1792), bare for å nemne
de viktigste.
Ingen av krigene hadde direkte følger for Nord-Norge. Men indirekte
fikk de det, gjennom forstyrrelser i handelsforholda, ved sviktende
kornforsyninger og sviktende tørrfiskmarked, og dermed ugunstige
priser.
Viktige begivenheter ellers var pietismen tidlig på 1700-tallet, som
førte til finnemisjonen og innføring av konfirmasjon i 1736, noe som
også førte til utbygging av skolesystemet. Innføring av kornmonopolet
i Danmark bidro til å fordyre kornprisene i Norge. I 1789 kom ei
oppmjuking av handelstvangen over Bergen, med grunnlegging av Tromsø by
i 1794 og direkte eksport derfra. Det kom og en begrensa tillatelse
til å drive russehandel på 1700-tallet.

 

 

Værøy med øya Mosken i bakgrunnen. Området nærmest Mosken er Nordland. Der ligger den gamle prestegården, den gamle kirka og kirkegården. Husklyngen helt til venstre midt på bildet er Sørlandsgården der slekta vår kom fra.

Klokkerens oppgaver

Som det framgår av navnet, var en av klokkerens oppgaver å ringe med kirkeklokkene. Han skulle klargjøre kirkerommet for høytiden og hjelpe til ved gudstjenestene. Og han skulle være forsanger. Det var en viktig oppgave, særlig før det ble vanlig å ha orgel i kirkene.

I 1589 ble det innskjerpet at klokkeren i tillegg skulle undervise ungdommen "udi deres kristendom og salighed". Det gjorde at det opprinnelig bare var "studerede mænd" som kunne bli klokkere. Det var imidlertid få "studerede mæn" som ville ta til takke med et så dårlig betalt verv som klokker. Kirken måtte følgelig raskt redusere betydelig på kravene. Etter hvert var det stort sett nok at klokkeren hadde god sangstemme og hadde tilstrekkelige kunnskaper i kristendom. Presten var hans overordnete, og var den som ansatte klokkeren og avgjorde om han var kvalifisert.

 I 1629 kom det en lov som påla presten å føre tilsyn med at klokkeren samlet ungdommen til undervisning i religion. Dette var før skoleverket var etablert. Klokkeren ble dermed viktig både som lærer for bygdefolket og som konfirmasjonsforbereder. Særlig det sist nevnte var viktig. I 1736 ble det innført påbudt konfirmasjon. Konfirmasjonen var en offentlig eksamen i kristen tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn. Ingen kunne gifte seg, være fadder, være vitne i retten eller bli tatt ut til militærtjeneste uten konfirmasjonsattest. Påbudt konfirmasjon gjalt fram til 1912 da den ble frivillig. Å være klokker på 1700 tallet var med andre ord en langt, langt viktigere samfunnsoppgave enn i dag.

Klokkeren ble lønnet av menigheten gjennom et slags tiende system, der de fleste betalte i tørrfisk. Dette var det svært vanskelig å få bygdefolket til å betale. I tilleg var det var fra prestegårsjorda på Nordland skilt ut et jordstykke til klokkergård. Dette var det imidlertid knyttet landskyld til - 2 våg tørrfisk. Det var det de ferreste klokkere som så seg råd til. Klokkerjorda lå øde og ble brukt av presten mot at han betalte landskylda.

Det tyder på at klokkerne må ha vært svært fattige og gudfryktige menn. Kanskje var det allikevel ikke slik for alle?

En dyktig strateg

I bygdeboka for Værøy "Øyfolket" finner vi gjengitt et referat fra biskop Nannestads visitas på Værøy i 1750. Biskopen konstaterer at befolkningen er ganske godt opplyst. Ungdommene kan lese. De kan Luthers katekisme, Davids salmer og Evangeliene. Noen kan forklare Luthers katekisme og gjengi prekenens innhold. Klokkeren har åpenbart gjort en god jobb. Prosten sier dessuten at klokker Ole Hansen synger nogenlunde. Mellom linjene kan vi imidlertid lese at klokker Ole ikke har tenkt å ta til takke med et velvillig klapp på skulderen.

 At klokkerne levde i usle kår var vel kjent i de geistelige kretser. Når det nå kom bispevisitas til Værøy, har vår Ole klokker forberedt seg godt.  Han kjenner forholdene og vet at prosten vil bli fornøyd med tilstanden i bygda. Det vil presten vil få æren for. Og da slå han til.

Av referatet kan vi lese: For det første. En del av den skattepliktige prestegårdsjorda på Nordland er skilt ut til klokkergård. Der vil Ole klokker ikke bo. Han argumenterer med at det ikke er bygninger knyttet til klokkerjorda. Dessuten har han ikke noe å fyre med på Nordland. Det viktigste brendselet på Værøy i den tida var torv og det fantes ikke på Nordland. Derfor hadde han bygslet en gård på Sørland der det er lett tilgang til torv. Er det i orden? Det mener prost og prest at det er.

For det andre. Hva skal han leve av når bygdefolket ikke er i stand til å betale tiende? Inntekten som klokker beløper seg nå til bare 3 riksdaler. Er det i orden at han ror fiske? Det synes prost og prest er en god løsning.

Og hva om han søker seg jobb som styrmann på Bergensjekta? Helt i orden det også. Med et pennestrøk, bokstavelig talt, har den kirkelige øvrigheta godkjent at han kan bli en av bygdas mektigste menn.

Jektbruket

Jekta var selve livsnerven i bygda. På den ble tørrfisken fraktet til Bergen. Vi må også regne med at fra Værøy og Røst har fjær og dun vært en viktig eksportartikkel. Særlig var edderdun ettertraktet og hadde høy verdi. I bygdebok for Karlsøy finner vi at ei dundyne på denne tida var satt til en verdi av 14 riksdaler. Tran må også ha vært en viktig eksportartikkel fra Lofoten.

Fra Bergen hadde jekta med seg hjem korn, mel, salt, sukker og alle de andre nøvendighetsartiklene bygdefolket var avhengig av. Og det var så visst ikke i noen avkrok jekta hentet disse varene. Gjennom Hanseatene var Bergen "hovedstad" for samkvem med Europa. Hit kom ideer, tanker og moter først. Vi må regne med at jekta også førte med seg hjem en del luksus. I hvertfall til bygdas fremste menn.

Jeg har lett for å finne konkrete opplysninger om dett for Værøy og Røst. Hittil har jeg ikke lyktes. Bygdebok for Karlsøy gir imidlertid masse verdifull informasjon. Her finner vi at det var i skipperhjemmene man fant den største luksusen. Det gir gode ideer om hvordan det kan ha vært også på Værøy. Dyre, forgylte speil var noe som kom på moten i denne tiden. Nye møbeltyper som stoler med trekk, skatoll med glasskap, bilder på veggene, lysestaker av messing og tinn, sølvskjeer er eksempler på ting som fant veien nordover. Rundt 1750 kom kaffen for fullt, og med den kopper og fat, sukkerklyper og fløtemugger.

Ellers i landet var det vanlig å lage bunader - lokale drakter med utgangspunkt i 1700 talls motene.  Det finner vi ikke i Nord-Norge - her fulgte folk motene direkte. Mennene kledte seg nok mer beskjedent. Sølvknapper i skjorter, vest og frakk finner vi eksempler når det gjelder penklærne. Det var moderne med parykk for menn, men det var det stort sett bare prestene som brukte. En og annen dandy fantes det allikevel på bygdene da som nå.

Kvinnene derimot likte åpenbart å pynte seg. De hadde kåper av damask eller annet silketøy noen ganger med pelsverk. Kjoler med slep finnes det eksempler på, skjørt, jakker og vester var vanlig. Det er funnet eksempler på at kvinnene brukte hofteputer, kniplingmansjetter, pannebånd, luer, halskraver og sløyfer.  Stoffene kunne være fløyel, silke, lin, vadmel. Her er det selvsagt store klasseforskjeller, men også hos allmuen er det funne store mengder klær av fine, importerte stoffer. Dette var ikke klær man gikk i til hverdags. Men når man skulle til kirka, har det nok vært vanlig å stille i finstasen. 

At dette må ha hatt lange tradisjoner finner vi i Querinis beretning fra Røst i 1432. Her skriver han at at om vinteren bruker folk tykke ullklær fra London og andre steder. Til begravelse sier han at befolkningenkler seg i staselige og dyrebare klær.

Eksempler på 1700 - talls moter

 Bygdas viktigste mann  

Jekteieren/skipperen var bygdas mektigste mann. Alle var avhengig av ham for å få fisken sin omsatt i Bergen. Det var flere stevner i Bergen som jektene dro til. Ett i mai, et mellomstevne rundt midtsommer og det viktigste i august/september. I Troms og Finnmark ble turen til Bergen regnet som så lang og strabasiøs at de dro bare til mellomstevnet. Værøyjekta deltok sannsynligvis på vår og høststevnet. Det var ikke uvanlig at skipperen førte jekta sjøl, men det var også vanlig å hyre inn en styrmann til jobben.    

  

Eksempler på jekter

Å være jektstyrmann var en godt betalt og prestisjefylt jobb. Det krevdes imidlertid helt spesielle ferdigheter. Han måtte være en god sjømann. Og fremfor alt måtte han kjenne leia godt. Syrmannen måtte, med andre ord, være en bereist mann. Den eneste måten Ole klokker kan ha skaffet seg disse ferdighetene på er at han må ha vært mannskap på jekta tidligere.

Bispevisitasen i 1750 ble holdt den 26. juli. På det tidspunk var det Lars Kristiansen som var jektskipper på Værøy. Vi vet imidlertid at han døde ca. 1750. Hvis han nettopp var død, og jekta skulle til høststevnet i Bergen, ville skipperenka, Anna Maria Christophersdatter, ha et desperat behov for en pålitelig styrmann. Her har Ole klokker vært om seg.

I vår tid oversvømmes vi av medieinntrykk fra hele verden. Det er vanskelig å forestille seg hvor eventyrlig en Bergensseilas med jekta må ha vært på 1700 tallet. Den som var styrmann må ha vært litt av en helt i bygda. Han kunne fortelle både om farefulle seilaser og intrikate forhandlinger med Hansakjøpmennene, pluss alt det eventyrlige som var å se og oppleve i storbyen.

 Vi vet ikke om styrmannsjobben gikk i arv til Christen klokker, men sannsynligheten er stor. Ekstra inntekter må han ha hatt, både i den tiden han fungerte som klokker mens faren var syk, og senere da han fikk en stor familie å forsørge. Da han ble klokker var det Svend Jensen Ursin som var jektskipper. Han hadde giftet seg med Anna Maria i 1754 og tatt navnet Ursin. Mange ting tyder på at Svend og Christen hadde mye med hverandre å gjøre. I kallsboken for Værøy står det blant annet:" Ved alle viktige begivenheter i bygden blir tre menn nevnt - jektskipper og lensmann Ursin, Christen klokker og Erik medhjelper". Denne Erik medhjelper var prestens medhjelper, Erik Hansen, som var en yngre bror av Ole klokker. Altså var han Christens onkel. Og hos Svend og  Anna Maria vokste Mette Solomonie opp som "stedatter". Hun ble, som vi husker, gift med Christen klokker.

Kirka og det åndelige

Det har vært kirke på Værøy svært langt tilbake i tiden, men det er først fra den gamle kirka på Nordland kom at vi vet noe særlig om dem.

 

Den gamle kirka på Nordland

I dag er kirka på Nordland det eldste kirkebygg i Lofoten. Den ble bygget i Vågan i 1714. I 1799 ble den flyttet til Værøy og gjenreist på muren av den gamle kirken som hadde stått der før. Dette skjedde mens vår forfar Christen var klokker.

 

 Kirkene på Værøy har hatt verdifulle utsmykninger. Prosesjonsstaver, skulpturer og annet finnes nå på museet i Tromsø. En vakker alterkalk finnes på Kunstindustimuseet i Oslo.

Biskop Nannestad nevner i referatet at i den kirka han besøkte i 1750 var det en altertavle som han omtaler som "et smugt gammelt Arbeide". Det er ikke den samme som henger i kirka nå.

Altertavlen i Værøy gamle kirke

Altertavla fulgte sannsynligvis med kirka da den ble flyttet fra Vågan. Den er fra 1714. Alabastfigurene som utgjør nederste del av altertavla mener ekspertene er fra 1400 tallet eller litt før.

Prestens stedfortreder

Selv om Ole klokker kom svært godt fra visitasen, fikk han også en del kritikk. Siden klokkeren bor så langt fra kirken, mener prosten han gjør lite i sitt embete med "catechisation" (kontroll med at befolkningen har tilstrekkelig kunnskap i kristendom). Det kan han jo ha fått til på andre måter enn å samle dem i kirka. Prosten klager dessuten på at Ole klokker har levert et uetterretlig undervisningsregister. Men han gjør jobben sin når presten er på Røst. Dit drar presten fire ganger i året og er borte i 14 dager av gangen. Da samler klokkeren menigheta og leser fra Brockmans huspostill.

   Velbrukt eksemplar av Brockmans huspostill

De har sikkert også sunget salmer. Det var Kingos salmebok som var i bruk på denne tiden. Her finner vi mange kjente og kjære salmer:

Nu rinder solen opp:

Nu rinder Solen op

Af Øster-Lide,

Forgylder Klippens Top

Og Bjergets Side,

Vær glad, min Siæl, og lad din Stemme klinge,

Stiig op fra Jordens Boo,

Og med din Tak og Troo

Til Himlen sving

Sorgen og gleden:

Sorgen og gleden de vandrer til hope                                          

Lykke og ulykke ganger på rad

Medgang og motgang hverandre tilrope

Solskinn og skyer de følges og ad

Jorderiks gull

Er prektig muld

Himlen er ene av salighet full

Alle ting har en foranderlig lykke

Alle kan finne en sorg i sin barm

Ofte er bryst under dyrebart smykke

Fulle av sorger og hemmelig harm

Alle har sitt, stort eller litt

Himlen alene for sorgen er kvitt

Klokker og skriftlærd

I vår materielle tid er det nokså ubegripelig at forfedrene våre ville være klokkere når de hadde så prestisjefylte jobber som å være jektstyrmenn. Da må vi huske den enorme betydningen kristendommen hadde. Det var to maktinstitusjoner i bygda - kirka og jektbruket.

Vel så viktig var det at det at bibelen og salmeboka var krisepsykiatrien i et ulykkesutsatt kystmiljø. Her hentet de mot, kraft og trøst når alt var som verst. Kristendommen ble på den måten en viktig del av hverdagen for folk flest.

Som skriftlærd og lærer sto klokkeren litt over de andre. Kanskje har han vært en veileder og rådgiver i åndelige spørsmål. Kanskje syntes folk det var enklere å forholde seg til klokkeren enn til presten. Og han selv - syntes han det var stas å tale til en stor forsamling? Sannsynlig vis, men det får vi jo aldri svar på.

 Ett er allikevel sikkert: Mens prestene kom og gikk, ser vi at klokkerslekta, medhjelperslekta og jektskipperen har vært den stabile øvrigheta i bygda. Når klokkeren er direkte involvert både i kirka og i jektfarten må han ha hatt en betydelig posisjon.