Johanna Andrea

Johanna Andrea Eriksdatter

 

1844 - 1924

 

 

 

                                                    Johanna og Kristian som godt voksne

 

Johanna ble født 27. mai 1844 på Sørland på Værøy. 16. juni ble hun døpt i den gamle kirka på Nordland av presten Johan Gløersen - og fikk navnet Johanna Andrea.

Fadderne var: Mette Torstensdatter og Knud Hansen fra Sørland, Nils Johannessen, Berit Johanne Olavsdatter, Hans Eriksen fra Måstad og Marlene H. Eriksdatter.

Den lille jenta fikk en dramatisk start på livet. I kirkeboka står det en merknad som jeg tolker som ”førend døbt” altså en eller annen form for nøddåp - mest sannsynlig hjemme. Det tyder på at familien ikke tok sjansen på at hun ville leve til de fikk henne i kirka. At hun bare var tre uker da hun ble døpt i kirka synes jeg vitner om fortsatt hastverk. Særlig med tanke på at var vanlig å ro eller seile til kirka i den tida. Dag Sørlie, som har skrevet Øyfolket – bygdebok for Værøy, sier imidlertid at det var vanlig på den tida å døpe ungene så fort som bare mulig.  

Uansett – hun klarte seg og vokste opp i en stor familie med mor Ane Pedersdatter og far Erich Johannessen I alt var de 8 søsken. Johanna var nest yngst. Vi vet lite om familien siden denne tidsperioden ikke er med i folketellingene. Mye tyder på at de har hatt et småbruk med noen sauer, ei ku eller to og en liten potetåker. Erich vet vi var fisker, og da har det vært det vanlige vekselbruket mellom fiske, og småbruket. Fisket ga inntekt. Småbruket, som var kvinnenes ansvar, var først og fremst viktig for ulla som råstoff til klærne.

Den neste store begivenheten i Johannas liv var konfirmasjonen. 15 år gammel sto hun for presten Aleksander Ove Laurentius Lagaard, i kirka på Nordland - 18. oktober i 1859. Hun har tydeligvis gjort inntrykk på den skriftlærde for han skrev inn i kirkeboka følgende merknad om henne: ”Særdeles gode evner og kundskab, flittig og føyelig”. Ikke dårlig - når vi tenker på hvor nedlatende presteskapet ofte uttalte seg om allmuen der oppe på den tida. Jeg synes også det sier sitt om Johanna. Hun har ikke bare vært flittig og føyelig, men selvbevisst nok til å vise både presten og menigheta hva hun var god for. 

Vel konfirmert var det ut å forsørge seg sjøl. Og da var det ikke teoretiske, men helt livsnødvendige praktiske kunnskaper det dreide seg om. I folketellinga for 1865 finner vi henne som pige hos Ofelia R. Vold på Sørland. Ofelia var enke på 36 år og titulerte seg som gårdbruker. Hun hadde 10 sauer, 2 kyr pluss en liten potetåker. Husholdet besto av to sønner på 6 og 2 år, en dreng på 22 og Johanna. At minstemann bare var to år tyder på at det ikke var svært lenge siden Ofelia ble enke. Kanskje hadde Johanna vært der lenge før det. Jobben hennes har sikkert bestått i melking, kjerne smør, bære vann og torv lange veier, pluss hele produksjonen av klær. Sauene gikk ute hele året på Værøy og det var vanlig å klippe eller plukke ulla av dem på våren. Så var det kamming eller karding av ulla, spinning, veving og strikking. Tungt arbeid og lav lønn - må vi tro.

1865 var en ulykkesvinter der Johanna mistet både faren og svogeren sin på havet. I det vanskelige havområdet rundt Værøy var det vanlig at mennene ble borte på havet, men det har sikkert vært like grusomt hver gang det hendte.

Johanna bodde på Værøy til hun en eller annen vinter blir kjent med Kristian Olsen fra Beiarn. De var like gamle og 29. mars 1874 giftet de seg. Og igjen var kirka på Nordland rammen om begivenhetene. Presten Wilhelm Pohlmann Leslie Bull foretok vielsen og storebror Nils og lillebror Kristoffer var forlovere. Straks fisket var slutt bar det av gårde til Beiarn. Hun meldte utflytting den 28. april i 1874. Og 6. November samme år ble Alice født.

 

 

Det var et vakkert sted Johanna kom til. Elva slynger seg gjennom landskapet med skogkledde åser. Bildet over er fra komunenens presentasjon av stedet i dag.

Slo Johanna rot her eller lengtet hun til Værøy og storhavet? Det får vi aldri vite.

I folketellinga for 1875 finner vi Johanna, Kristian og Alice å Dokmo i Beiarn. De bodde hos en husmann med jord. Han var gårdsdreng på prestegården. Kristian var dagarbeider.

 

Johanna og Kristian fikk 7 barn:

Alice Berntine 6. november 1874

Mathilde Marie 1. april 1876

Bina Mathilde 25. februar 1878

Laura Fredrikke 15. august 1880 (Hun emigrerte til USA og har en stor slekt der)

Hanna Karina 6. april 1883

Alfred Bernhard 18. oktober 1884 (Emigrerte til USA)

Mathilde Karoline 4. februar 1887

 

I folketellinga for 1900 ser vi at  barna var ute av redet. Johanna og Kristian satt ensomme igjen på Moldjord.  Han var husmann og fisker, hun husmannskone.

I 1919 døde Kristian. Johanna fikk 45 år sammen med ham. I Beiarn hadde hun ingen av sine og utsiktene for ei husmannsenke på 75 år var langt fra lystelige. Løsninga ble et nytt oppbrudd. Hun fikk komme til Alice og hennes familie i Kvalvika. Der ble hun boende til hun døde 80 år gammel i 1924.

Johanna reiste med båt til kirka både da hun ble døpt, konfirmert og gift på Værøy. Litt minnet det kanskje om Værøy at hennes siste ferd også gikk med båt - fra Kvalvika til Rostad der hun ble gravlagt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ane Pedersdatter

Ane Pedersdatter

 

1803 - 1876

 

 

I 1803 fikk Birgitha Christensdatter og Peder Jacobsen en datter. Hun ble døpt i kirka på Nordland av presten Simon Balch og fikk navnet Ane.

Ved denne anledning var Simon Balch både prest og fadder til dåpsbarnet - sammen med Ole og Ane Kibsgaard, Lars Christensen, Ofe. A. C. Hveding og Bereth Knudsdatter.

Ole Kibsgaard var gjestgiver og handelsmann på Sørland - og hørte sånn sett til eliten. Dag Sørli skriver i ”Øyfolket – bygdebok for Værøy” at på Værøya finner vi ikke det samme væreiersystemet som ellers i Lofoten. Folk var frie og fiskerne tørket fisken sin sjøl. De var imidlertid helt avhengig av å få fraktet tørrfisken til Bergen, dermed kom de i et avhengighetsforhold til jektskipperen, som var en mektig mann. Handelsmannen var også en mektig mann, som lett fikk taket på dem, siden de ofte var nødt til å kjøpe utstyr på krita før fisket startet.  

At både presten og handelsmannen stilte opp som fadder for lille Ane, må jo tyde på at Peder Jacobsen og Birgitha Christensdatter ikke kan ha vært noen hvem som helst i det lille miljøet. At Birgitha var datter til klokkeren har nok også hatt sitt å si. Klokkeren var jo en av øvrigheta.

Ane vokste opp på Sørland – som nummer tre i en søskenflokk på seks. Sørli beskriver miljøet på Sørland som en landsby, der husene lå i en tett klynge, med jordene spredt rundt omkring.

Neste gang jeg finner noe om Ane er i 1827. 8. juli giftet hun seg med Erich Johannessen. Han var 30 og hun 25 år. Det er ikke oppgitt noe om Erichs foreldre. Jeg kan ikke finne at han er døpt eller konfirmert på Værøy. Han må med andre ord ha vært innflytter. Andre slektninger som har jobbet med problemet, mener han høyst sannsynlig var fra Vik i Sogn. Foreldrene hans var Johannes Ericsen og Brita Andersdatter.

Både Ane og Erich var i tjeneste hos Ferdinant Raanes på Nordland. Dette var i en periode da det ikke hadde lyktes å få fast prest til Værøya, så det tok et år fra de tok ut lysning til de ble gift. Det er morsomt å tenke seg bryllupsfesten i stålene sommervær.  Det var vanlig at brudefølge gikk i prosesjon bak spillemannen – først til båtene, hvis de kom fra Sørland, og rodde til kirka. Spillemannen satt forrest i første båt og spilte hele veien og ledet an fra støa og opp til kirka. Og så var det fest i flere dager. "Øyfolket - bygdebok for Værøy" gir en levende beskrivelse av bryllupsskikkene.

                                        Den gamle kirka på Nordland

 

 Da barna begynte å gjøre sin ankomst, hadde Ane og Erich slått seg ned på Sørland. De fikk åtte barn:

 

Johan Peter  29. 11. 1827

Nils                24. 5 1830

Inger Anna    7. 5     1833

Maren Malena 1. 9. 1835

Mette Maria  11. 10. 1838

Hanne Birgitta 4. 4. 1841 (død 1843)

Johanna Andrea 27. 5. 1844

Christopher 22. 8. 1847

 

Det er sannsynlig at de har hatt et småbruk med noen sauer, som gikk ute om vinteren, et par kyr og en potetåker. Erich var fisker og sørget for at de fikk kontanter til mel og andre ting de var avhengige av. Dag Sørli sier i "Øyfolket" at husholdningene på den tida var langt på vei selvberget med det de trengte. Med de karrige forholdene på Værøy var det særdeles arbeidskrevende. Her var det vanlig å gå i tau på slåttmarka - og når de sanket egg og fanget fugl. Sauesanking i fjellene var også en krevende sport. Det var svært vanskelig å klare seg bare på det landjorda hadde å gi. Aller verst stillet var allikevel de som bare hadde fisket å lite på. Når fisket slo feil ble det sult og nød. Utfordringa var å få til en god kombinasjon mellom småbruket som var kvinnenes ansvar og fisket som mennene tok seg av. I de vanskelige havområdene rundt Værøy var det svært vanlig at mennene omkom på havet. Og å bli sittende som enke med mange barn var en ufattelig katastrofe.

I 1865 slo tragedien ned i Anes familie. 10. februar ble Erik borte på havet sammen med et båtlag på fire andre menn. Ut fra antall menn har båten sannsynligvis en åttring, men det vet vi foreløpig ikke. Erich var 67 år og den eldste i båtlaget. Var han høvedsmann? Det vet vi ikke ennå. Ane tok sikkert ulykkesbudskapet tungt. Hun var 62 år og har levd sammen med ham i 38 år.

 

Langt verre sto det til hos datteren, Mette Marie, som var gift på Meland på Røst. Mannen hennes, Ole Petter Magnussen, omkom på havet samme vinter. 27 år gammel satt hun igjen som enke med tre barn Elen Martha på 8 år, Lars Andreas på 6 og lille Ole Petter. Han ble født fire dager etter at faren omkom.

Det ble mer enn Ane kunne bære – uten å gjøre noe. Hun skaffet seg båtskyss over Røsthavet og reiste til dattera. Her vil hun åpenbart vurdere situasjonen sjøl. Jeg merker meg at Mette Marie må ha giftet seg i 19 - 20 årsalderen – siden hun er 27 og har ei datter på 8. Det var svært ungt i den tida da folk gjerne ventet til de var rundt 30 før de giftet seg. Mor Ane har nok gjort seg sine tanker og bekymringer om det.

                                         Meland i dag    

 

 

På meg virker det som det har vært godt to i Mette Marie. Hun titulerer seg i folketellinga som gårdbruker og sitter med en gård på 11 sauer, 2 kyr og en bra stor potetåker. Ane ble værende der en tid. I folketellinga står det bare at hun oppholder seg for nærværende hos henne.  

Hva med Anes egen gård på Sørland når hun er borte? Det virker som det var Maren som ordnet opp her. Hun var blitt gift med en kar fra Statsbygd og hadde fått seg en brukbar gård på Sørland med 14 sauer, to kyr og en stor potetåker. I folketellinga ser vi at Christoper, som nå er 19 år, hadde flyttet inn hos henne som losjerende mens mora var borte. Og så bodde jo Johanna like i nærheta. Hun var pige hos Ofelia Vold. Søstrene har sikkert hatt god kontakt i den vanskelige tida. Maren hardde ei lita datter som hette Berntine og på det tidspunket var 2 år. Kanskje har det vært et kjært tantebarn for Johanna - siden hun valgte å kalle Alice for Alice Berntine.

Hvor lenge Ane blir hos Mette Marie vet vi ikke. Da hun reiste hjem tok hun minstegutten, Ole Petter, med seg. Hun har vel vurdert det slik at det var den beste løsningen og blitt enig med Mette Marie om at det vil være mulig for henne å klare gården med 6 - og 8 åringene som hjelp.

 
I folketellinga for 1875 ser vi at Ane har etablert seg som kårenke og har overlatt gården til Christopher, som nå titulerer seg som fisker, gårdbruker & eier. Lille Ole står oppført som pleiesønn til Christopher og forsørget av ham. Siden det ikke er oppført tjenerskap på gården, kan det bare bety en ting – det er Ane og Ole som driver gården, med ei ku, 11 sauer og en stor potetåker, mens Christopher er på fiske.

Det er litt av ei dame vi ser konturene av her. 62 år var jo en høy alder i 1865. De som ble enke i den alderen, valgt ofte å bli tatt hånd om av noen av barna sine. Ane hadde jo Maren, som vi har nevnt, men også Nils. Han hadde giftet seg med enka etter en i Hardi-slekta og fått en stor gård på kjøpet med 46 sauer, 8 kyr, en gris og en svært stor potetåker. Men Ane hadde så visst ikke tenkt å gi seg. Var det behov for å ordne opp i familien, tok hun kommandoen. Å oppdra et barn til skremte henne så visst ikke. Et stort ledertalent ville vi vel si i dag. Og vi kan jo lure på om det er en tilfeldighet at Christopher ikke giftet seg før etter at mora var død.

Men alt slitet tærte nok på. Skuddårsdagen - 29. februar 1876 døde Ane – 73 år gammel. Det er midt på vinteren, kanskje dårlig vær og kanskje vanskelig å samle mannfolkene som både skulle grave, bære og frakte henne til kirka. Begravelsesdagen var 19. mars.

Det var vanlig å ta skikkelig farvel på den tida. Vi må tro at det, som sikken var, ble invitert til stort gjestebud for Ane. Slik "Øyfolket" beskriver skikkene kan det ha foregått slik: Det var to serveringer. Etter første servering ble kista båret inn – uten lokk. Der lå Ane pent pyntet med den gamle salmeboka eller bibelen sin mellom foldete hender på brystet. Så var det ny runde servering – den siste hun fikk være med på. Og så ble hun ”sunget ut” med salmesang. Salmesangen forsatte mens gravfølget gikk i prosesjon ned til båtene. Her ble kista plassert bakerst i den båten som skulle ro først. Det ble sunget salmer hele veien mens de rodde til kirka. I støa på Nordland kom presten Wilhelm Pohlmann Leslie Bull, i kappe og krage, og tok imot følget. Han ledet an til kirkegården. Prosesjonen gikk tre ganger rundt kirka før kista blir senket i graven. Presten holdt gravtale og det blir sunget salmer før tre skuffer jord fra Wilhelm Pohlmann Leslie Bull satte punktum for et dramatisk og eventyrlig liv.

                                                   Støa nedenfor kirka på Nordland

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

 

Birgitha Maria

Birgitha Maria Christensdatter

1772 - 1844

Birgitha Maria var den eldste av barna til Mette Salomonie Larsdatter og klokker Christen Olsen. Hun ble født i 1772 og døpt første søndag etter trefoldighet (like etter pinse). Birgitha vokste opp på Sørland og ble konfirmert på Alle helgens dag i 1789. Som vi husker, var faren hennes, Christen klokker, en av de fremste mennene i bygda, og moren hennes hadde vokst opp i den mektige jekteierfamilien til Svend Jensen Ursin. Hun tilhørte med andre ord "overklassen" - i den grad det er mulig å snakke om noen overklasse i et så lite og homogent miljø. 

Det neste vi hører om henne er at hun giftet seg med Peder Jacobsen 8. februar i 1799. Han var tre år yngre enn henne - født i 1775. Jeg stusser over datoen 8. februar. Det er jo midt i skarpeste vinterfiske. Ingen har vel tid til å holde bryllup på den tiden. Her må det virkelig ha hastet. Datane for det første barnet til Birgitha og Peder viser at lille Jacob var født i 1799 - og at han var oppgitt å være tre år ved folketellinga i 1801. Det er ikke oppgitt dåpsdato i kirkeboka. I stedet står det Fastl. Det tolker jeg som Fastelavenssøndag, den varierer jo fra år til år - avhengig av når påsken faller. Uansett kan jo ikke Fastelavenssøndag komme så veldig mange ukene fra 8 februar. Det tyder på at Birgitha og Peder så vidt rakk å bli gift før barnet kom. Det var en større skandale enn det er mulig å forestille seg i vår tid.

På 1600 og 1700 tallet ble det innskjerpet at sex før ekteskapet var en forbrytelse. Dette ble det innført strenge straffer for. I papirene er forbrytelsen omtalt som leiermål. Som regel ble denne forbrytelsen oppdaget ved at folk fikk barn utenfor ekteskapet. De som fikk flere barn uten å være gift, ble straffet med forvisning eller strenge fengselsstraffer. Værøy og Røst var slike forvisningssteder.

     

Både menn og kvinner var strafferettslig ansvarlig for forbrytelsen. De måtte stille seg opp i kirken og bekjenne sin synd offentlig for prest og menighet - og betale bøter.

Det var ikke uvanlig at folk i enkelte bygder så litt annerledes på dette og hadde sine egne skikker. Mange steder i landet var skikken med nattfrieri akseptert, og man så litt gjennom fingrene med sex mellom forlovete par. Og hvis bare barnet ble født etter at foreldrene var gift, ble det oppfattet som ekte. Hvordan dette var på Værøy vet jeg ingenting om. At det i kirkeboka på Værøy på den tida ikke var vanlig å registrere om dåpsbarnet var ekte eller uekte født kan tyde på at bygdefolket kanskje ikke var så strenge som loven krevde.

Det var Simon Balch som var prest på Værøy da dette skjedde. Vi vet ikke hvor streng han kan ha vært mot det ulykkelige paret. At han fire år senere stilte opp som fadder for dattereren deres, Ane, kan jo tyde på at han kanskje lot nåde gå for rett. At han var fadder viser ihverfall tydelig at paret ble tatt inn i varmen igjen.

Jeg tenker mye på hvordan Birgitha må ha hatt det mens hun gikk der ugift og gravid. Kanskje har hun holdt graviditeten skjult så lenge det gikk. Og hvor ille har det ikke føltes å påføre familien en sånn skam. Som klokker var det jo farens oppgave å lære opp ungdommen i kristendom og å holde øye med at de levde et sømmelig liv. Kanskje var det en del i bygda som nå gottet seg over at klokkerfamilien fikk seg en smekk.

Men hvorfor i allverden ventet de så lenge med å gifte seg? De var jo voksne folk - Birgitha var 30 og Peder 27.  Her må det ha vært noen som ikke ville at det skulle bli noe ekteskap. Vi vet jo ikke hvordan graviditeten kom i stand. Det kan være forhold som gjorde at Birgitha ikke kunne tenke seg å ha noe mer med Peder å gjøre. Det kan være at Peder angret på forholdet og nektet å gifte seg med henne. De kan ha hatt andre kjærester. Det kan være at Peder langt fra var den svigersønnen Mette og Christen ville ha.

Peders foreldre, Jacob Thronsen (1743 - 1788) og Sara Hansdatter (1755 -?) bodde på Nordland. Siden vi ikke finner dem hverken som konfirmert eller gift på Værøy, er de sannsynligvis innflyttere. I folketellinga for 1801 finner vi Sara som tjenestejente hos  jekteier og gjestgiver Niels Røst. Det var vanskelig å klare seg økonomisk som enke. Hun har åpenbart ikke klart å ta seg av familien som eneforsørger. De yngste barna var satt bort som fosterbarn til familier på Røst.

Jeg tror at det må ha vært noe i forholdet mellom Birgitha og Peder som gjorde at de ikke giftet seg, og at hun prøvde å holde graviditeten skjult. Ved juletider var det imidlertid åpenbart for alle hvordan det sto til. Da tror jeg pappa Christen har grepet inn kanskje sammen med presten og fått fortgang i giftermålet.

Selv om starten var dramatisk, tyder dataene på at det gikk seg til etter hvert. Birgitha og Jacob var gift i 45 år og fikk 6 barn:

Jacob i 1799

Elisabeth i 1800

Ane i 1803

Ole i 1806

Christiana i 1809

Ingeborg Christine i 1812

Birgitha døde 17. juli 1844 og ble gravlagt 21. juli. Peder døde i 1846. Birgitha ble med andre ord ikke enke. Av alle formødrene vi har data om i Værøyslekta var hun den eneste som unngikk den skjebnen.

 

 

     

Mette Salomonie Larsdatter

Mette Salomonie Larsdatter

1751 - 1833

Mette Salomonie var datter av jektskipper  Lars Kristiansen og Anna Maria Christophersdatter.  Paret var bosatt på gården Sørland på Væræy.  I Værøyboka står det at Lars døde rundt 1750. Mette vet vi er født 1751, så vi kan anta at hun mistet faren sin som nyfødt, eller kanskje før hun ble født.

 Jekteierenkene var svært ettertraktet på ekteskapsmarkedet. Det gikk ikke lang tid før Svend Jensen, en sjarmerende 24 åring fra Flakstad, begynte å gjøre kur til henne. Og 12. oktober i 1754 ble de gift i den gamle kirka på Nordland. Svend var nå ikke bare gift mann, men han hadde fått jekta og en stedatter med på kjøpet. Han viste seg snart å være en dyktig forretningsmann. Han drev jektbruket godt, var handelsmann og ble lensmann på Værøy. Han og  Anna Maria fikk mange barn sammen, men de aller fleste døde da de var små. Bare en sønn levde til han ble voksen. Da han giftet seg tok Svend Jensen navnet Ursin. Det er mulig at Ursin-navnet har kommet fra Anna Marias familie. Hun kan ha hatt slekt på Røst, der dette navnet forekommer, men dette har jeg ennå ikke funnet ut av.

 Mette vokste altså opp hos den rikeste og mektigste familien på  Værøy. Vi må tro at det har vært mye spennende for ei ung jente å lære i en slik familie. Alt som skulle til for å utruste jekta med mat og klær til Bergensturene. Hva trengtes av mel og andre varer for å klare seg over vinteren? Alt dette har de sikkert laget lange lister over - så de kunne være sikker på at mennene fikk alt med seg hjem. Og hvordan var motene i Bergen? Hva skulle kjøpes inn av klær, stoffer og tilbehør? Kanskje var det noen av mannskapet som hadde spesielt godt blikk for dette. Å sy klær har hun sikkert fått lære. Dette var før symaskinene kom, så her var det snakk om å sy for hånd.    

Forelsket i klokkeren

I bygdeboka "Øyfolket" er det gjengitt en notis fra kallsboka, der det står at ved alle viktige begivenheter i bygda ble tre menn nevnt: jektskipper og lensmann Ursin, Christen klokker og Erik medhjelper. Erik medhjeper var prestens medhjelper og onkel til Christen klokker.

Å være klokker var et verv som gikk i arv fra far til sønn. Det var prestisjefylt, men svært dårlig lønnet. Det gikk rett og slett ikke an å leve av å være klokker. Christens far hadde fått biskopens tillatelse både til å ro fiske og til å være styrmann på jekta. Jeg har ikke funnet noe som kan fortelle oss hva Christen klokker egentlig levde av, men vi må jo tro at det har vært det samme som faren. Hvis han var jektstyrmann må han jo ha hatt svært mye med Svend å gjøre. Som en av de tre fremste menn i bygda har han uansett ofte vært hjemme hos Svend og Anna Maria - og der var Mette.

Christen var 11 eldre enn Mette, men han har kanskje vært en staselig kar. Fin sangstemme må han ha hatt. Det var en av de viktigste kvalifikasjonene for å kunne være klokker. Mette har nok mang en gang sittet i kirka på Nordland og beundret ham i smug. De ble kjærester da Mette var i tenårene og da hun var 20 giftet de seg. Bryllupet sto den 8. oktober i 1771.

Familien

Mette og Christen fikk ti barn sammen:

 Birgitha Maria 1772

Lars 1775

Malena 1778

Elise Christine 1778

Karen Dorthea 1780

Christopher 1786

Christian 1788

Ingeborg 1790

Ole Wilhelm

Johannes 1797

Alle barna ble døpt og velsignet i denne gamle døpefonten

Jeg forestiller meg at det har vært mye sang og musikk i familien. Og at snartenkthet og humor har røtter tilbake til dem er følgende episode, som er gjengitt i "Øyfolket", et eksempel på:

Den unge prestekona til Fritjof Buck kom til Værøy i mai 1864. Det fortelles at da hun kom til prestegården og så utover landskapet ble hun så fortvilet at hun brast i høylytt gråt. Klokkeren var en av sønnene til  Mette og Christen. Han hadde fulgt henne til gårds og grep nå resolutt sin gitar og stemte i med ”Skjønne Mincka stans din klage”. Prestefruen ble så overrasket at gråten straks ble forvandlet til latter – står det.

Christen klokker døde i 1807. Han ble etterfulgt som klokker av sønnen Christopher. Mette levde som enke på Værøy i 26 år, med en stor familie rundt seg. Hun døde 82 år gammel - 7. februar i 1833 - og er gravlagt på kirkegården på Nordland.

 

Mette Salomonie *OBS! Endringer av fakta se kommentarfelt

Mette Salomonie Larsdatter

1751 - 1833

Mette Salomonie var datter av Øllegaard Andersdatter og Lars Thorstensen. Hun var født i 1751 og vokste opp på Skaug på Røst i en søskenflokk på ti.

Jeg synes navnet hennes er interessant. Mette virker jo svært moderne i vår tid. Salomonie derimot synes å være en alderdommelig konstruksjon av mannsnavnet Salomon. Kanskje var hun oppkalt etter en eller annen Salomon. Mette Salomonie klinger ikke lett når vi uttaler det. Derfor har hun nok helt sikkert hett Mette til daglig, men Salomonie må selvsagt med i alle offentlige papirer.

Da hun var ung jente skjedde det en dramatisk hendelse i livet hennes. Foreldrene, eller kanskje faren alene, bestemte at hun skulle flytte til Værøy og bo hos jekteier Svend Jensen og kona Anna Maria Christophersdatter. Mette var yngre enn 14 år da det skjedde - kanskje bare 12 - 13. Kan hende hadde hun møtt både Svend og Anna Maria før. Siden man må krysse det farefulle Røsthavet for å komme seg mellom Røst og Værøy, mener jeg allikevel det er lite sannsynlig at ei ung jente som Mette har kjent dem godt. Dette var et arrangement mellom de voksne. At Mette har blitt tatt med på råd er lite sannsynlig.

Tre av brødrene hennes skulle også bo hos Svend og Anna Maria - sannsynligvis for å lære jektdrift. At brødrene var der var nok en trøst. Å skulle forlate hjemmet og alt det kjente og kjære på Røst, må ha vært en opprivende hendelse for ei ung jente. Kanskje har hun grått og vært ulykkelig. Men hun kan jo også ha vært ei tøff "guttejente" som syntes det var stas at det var hun og brødrene som skulle ut i verden på eventyr.

Uansett har nok ikke oppbruddet vært lett. Det er sannsynlig at det har skjedd i begynnelsen av september. Lars var kommet hjem fra den siste Bergensturen det året. På turen har han snakket med Svend og gjort de siste arrangementene. Høsten var en relativt rolig sesong. Jeg kan levende se for meg avskjeden. Øllegaard og søsknene har fulgt dem til støa - der åttringen lå klar. Det var Lars som skulle seile. Mette hadde nok pyntet seg litt, men måtte ta hensyn til at hun skulle sitte i åpen båt over Røsthavet. Jeg tror hun hadde håret i to fletter, kanskje med en liten silkesløfe til pynt. Hvitt tørkle og et stort tykt sjal over skuldrene. Ei lita kiste med klær og personlige eiendeler har hun sikker også hatt med seg.

                                         En åttring i våre dager

 Sørland på Værøy

Det var nok litt av en overgang å komme fra det flate Røstlandet til Sørland på Værøy. Her var bebyggelsen omkranset av høye fjell. Husene lå tett sammen, nesten som i en landsby.

                                     Bilde av den gamle Sørlandsgården er hentet fra "Øyfolket".

Hvor huset til Svend og Anna Maria lå vet vi ikke, men et eller annet sted i denne husklyngen var det. 

Som skippermadam var det Anna Maria som opprinnelig hadde høyest status av de to. Hun var gift med jekteier/jektskipper Lars Kristiansen, men ble tidlig enke. Jekteierenkene var svært ettertraktet på ekteskapsmarkedet. Det gikk ikke lang tid før Svend Jensen, en sjarmerende 24 åring fra Flakstad, begynte å gjøre kur til henne. Og 12. oktober i 1754 ble de gift i den gamle kirka på Nordland. Svend var nå ikke bare gift mann, men han hadde fått jekta med på kjøpet. Han viste seg snart å være en dyktig forretningsmann. Han drev jektbruket godt, var handelsmann og ble lensmann på Værøy. Han og  Anna Maria fikk mange barn sammen, men de aller fleste døde mens de var små. Bare en sønn levde til han ble voksen. Da han giftet seg tok Svend Jensen navnet Ursin. Det er mulig at Ursinnavnet har kommet fra Anna Marias familie. Hun kan ha hatt slekt på Røst, der dette navnet forekommer, men dette har jeg ennå ikke funnet ut av.

 Mette vokste altså opp hos den rikeste og mektigste familien på  Værøy. Vi må tro at det har vært mye spennende for ei ung jente å lære i en slik familie. Alt som skulle til for å utruste jekta med mat og klær til Bergensturene. Hva trengtes av mel og andre varer for å klare seg over vinteren? Alt dette har de sikkert laget lange lister over - så de kunne være sikker på at mennene fikk alt med seg hjem. Og hvordan var motene i Bergen? Hva skulle kjøpes inn av klær, stoffer og tilbehør? Kanskje var det noen av mannskapet som hadde spesielt godt blikk for dette. Å sy klær har hun sikkert fått lære. Dette var før symaskinene kom, så her var det snakk om å sy for hånd.

Sannsynligvis har hun hun funnet seg til rette og vært til stor trøst i denne familien som hadde mistet så mange av sine egne barn. Det leser jeg ut av at Svend registrerer henne som "stedatter" i ekstraskatten i 1765.    

Forelsket i klokkeren

I bygdeboka "Øyfolket" er det gjengitt en notis fra kallsboka, der det står at ved alle viktige begivenheter i bygda ble tre menn nevnt: jektskipper og lensmann Ursin, Christen klokker og Erik medhjelper. Erik medhjeper var prestens medhjelper og onkel til Christen klokker.

Å være klokker var et verv som gikk i arv fra far til sønn. Det var prestisjefylt, men svært dårlig lønnet. Det gikk rett og slett ikke an å leve av å være klokker. Christens far hadde fått biskopens tillatelse både til å ro fiske og til å være styrmann på jekta. Jeg har ikke funnet noe som kan fortelle oss hva Christen klokker egentlig levde av, men vi må jo tro at det har vært det samme som faren. Hvis han var jektstyrmann må han jo ha hatt svært mye med Svend å gjøre. Som en av de tre fremste menn i bygda har han uansett ofte vært hjemme hos Svend og Anna Maria - og der var Mette.

Christen var 11 eldre enn Mette, men han har kanskje vært en staselig kar. Fin sangstemme må han ha hatt. Det var en av de viktigste kvalifikasjonene for å kunne være klokker. Mette har nok mang en gang sittet i kirka på Nordland og beundret ham i smug. De ble kjærester da Mette var i tenårene og da hun var 20 giftet de seg. Bryllupet sto den 8. oktober i 1771.

Familien

Mette og Christen fikk ti barn sammen:

Birgitha Maria 1772

Lars 1775

Malena 1778

Elise Christine 1778

Karen Dorthea 1780

Christopher 1786

Christian 1788

Ingeborg 1790

Ole Wilhelm

Johannes 1797

Alle barna ble døpt og velsignet i denne gamle døpefonten

Jeg forestiller meg at det har vært mye sang og musikk i familien. Og at snartenkthet og humor har røtter tilbake til dem er følgende episode, som er gjengitt i "Øyfolket", et eksempel på:

Den unge prestekona til Fritjof Buck kom til Værøy i mai 1864. Det fortelles at da hun kom til prestegården og så utover landskapet ble hun så fortvilet at hun brast i høylytt gråt. Klokkeren var en av sønnene til Mette og Christen. Han hadde fulgt henne til gårds og grep nå resolutt sin gitar og stemte i med ”Skjønne Mincka stans din klage”. Prestefruen ble så overrasket at gråten straks ble forvandlet til latter – står det.

Christen klokker døde i 1807. Han ble etterfulgt som klokker av sønnen Christopher. Mette levde som enke på Værøy i 26 år, med en stor familie rundt seg. Hun døde 82 år gammel - 7. februar i 1833 - og er gravlagt på kirkegården på Nordland.

  

Øllegaard

Øllegaard Andersdatter

1711- 1780

I arbeidet med slekta i Lofoten har jeg tatt utgangspunkt i formødrene mine. Den kystkvinnekulturen de representerte synes jeg er utrolig interessant. Det er vesentlig vanskeligere å lete etter kvinner enn menn bakover i tida. For eksempel var de eldste manntallene bokstavelig talt manntall - de omhandlet bare menn. Det samme gjelder for mange andre offentlig dokumenter der vi kan finne spor etter slekta.

Den eldste av formødrene vi finner konkrete data om er Øllegaard Andersdatter på Røst. Hun er født ca  1711 og død 1780. Jeg stusser over navnet Øllegaard. Kan ikke jeg huske jeg har hørt det før, og leter litt. Det viser seg å være en dansk form av Hildegard. Det synes jeg er stort. Tenk at min eldste kjente formor har samme navn som min store heltinne - Hildegard av Bingen (1098 - 1179). Hun var en kjent mystiker og klosterbygger i Rudesheim i Tyskland  og har etterlatt seg en stor og kjempespennende litteratur for eksempel om mystikk, liturgi, mat, urter, medisin, helse, skjønnhetspleie pluss en masse musikk.

 

Knut Nilsen sier i bygdeboka "Røstværingan" at Øllegaard sannsynligvis er søster til Berthe Andersdatter som var gift med Lars Baltzersen på Grav på Røst. I så fall kan hennes foreldre ha vært leilending Anders Pedersen (død 1734) og Margrethe Christensdatter fra Stamnes på Røst. Dette er imidlertid svært usikkert. Jeg velger derfor ikke å jobbe videre med disse antagelsene.

Skaug

Øllegaard giftet seg med Lars Thorstensen på Skaug. Vi vet ikke sikker når han var født bare at det var før 1721. Han var sønn av Thorsten Andersen og Maren Nilsdatter. Vi vet ikke når noen av dem var født. Maren døde i 1739, Thorsten før 1723.

Bryllupet sto i en av de gamle kirkene på Røst, som nå forlengst er borte. Det vi helt sikkert vet er at Øllegaard og Lars har lovet hverandre evig troskap, knelt sammen og fått velsignelsen som ektepar under denne gamle altertavlen fra 1500 tallet.

Lars kom fra en velstående familie. Det ser vi av Matrikkelen for 1723. Der er moren hans, Maren Nilsdatter, oppført som enke og eier av Skaug.

Like etter reformasjonen, 1566-67, viser landskylden at Kongen eide 2/3 av Skaug. På 1600 tallet var hele Skaug krongods. På ett eller annet tidspunkt på slutten av 1600 tallet, eller tidlig på 1700 tallet må Thorsten Andersen og Maren Nilsdatter ha fått mulighet til å kjøpe sin del av gården - og de må ha hatt penger til å gjøre en slik handel.     

Jeg har ennå ikke funnet noe som tyder på at Thorsten Andersen var jekteier. Fra 1620 til 1623 var det Nils Andersøn som var jekteier. Etter ham var det sannsynligvis sønnen, Søren  Nilssøn, som var jekteier fram til ca 1648.

Hvis Thorsten døde som en gammel mann tidlig på 1700 tallet, er det jo en mulighet for at han var en yngre bror av jekteier Nils Andersøn - og at han kan ha vært involvert i jektfarten og fått rikommen sin derfra på en eller annen måte.  

Øllegaard og Lars

I Øllegaard og Lars tid går det tilbake med Skaug som "høvdingsete". Jektbruket forsvinner fra Skaug til Nedrenes, der Nils Andersen er jekteier. Søster til Lars, Barbro, gifter seg med den nye jekteieren på Nedrenes.  På den måten blir Skaug gård involvert også i det nye jektbruket, men det har kanskje ikke blitt helt det samme.

Lars må uansett ha vært sterkt involver i jektfarten. Det ser vi av at han døde i 1770 på Bergensreisen. Og, som vi senere skal se, han kjente den mektige jekteiern på Værøy, Svend Jensen, svært godt. Jeg synes det peker i retning av at han kan ha vært jektstyrmann. 

Mens Lars var ute på fiske og på Bergensreise gikk Øllegaard hjemme på Skaug med ansvaret for en stadig økende familie. Ti barn har de hatt sammen:

Maren, født 1743

Malene, født i 1744

Christopher, født ca 1746

Anders, født 1746

Hans, født 1749

Mette Salomonie, født 1751

Ingeborg,  født 1754

 Johannes, født 1760

Christian, fødselsår mangler

Willas, fødselsår mangler

(At Christoper og Anders er født i samme år kan tyde på at de var tvillinger, men det kan like godt ha vært slurv i registrene, det var mye av denslags i de tider).

 

 

Alle barna til Øllegaard og Lars har fått tre håndfuller vann på hodet fra denne gamle døpefonten av tinn. Herfra er de korstegnet og velsignet for livet og evigheten.

 

Øllegaard hadde mye å gjøre. Det aller meste av det familien trengte av mat og klær ble produsert hjemme. Fra Querini har vi hørt at Røstværingene importerte en del stoff fra London og andre steder, men det meste av hverdagsklærne ble nok fremdeles produsert fra grunnen av hjemme. Ullgarn var det viktigste materialet. Det ble brukt til å veve vadmel av, og til å strikke undertøy, votter og sokker. Dette var helt livsnødvendig. Uten at fiskerne var utstyrt med ullundertøy, sokker og votter som holder på varmen selv når de er våte, ville de ha frosset ihjel i de åpne båtene sine om vinteren. Med andre ord, uten sauene og kvinnenes produksjon av garn og ulltøy, hadde det ikke kommet en fisk opp av Lofothavet. 

At spedbarna levde opp kan vi antagelig også takke vannavstøtende ullklær for.

I tidligere tider var det også kvinnene som vevde seilene av saueull, med en teknikk som gjorde at de ble vannavstøtende. Dette var en kjempejobb. Fra vikingetida vet vi at det tok lenge tid å veve et segl, enn å bygge en båt. Mange arkeologer mener at en av årsakene til kvinnenes høye status i vikingetida var at de var dyktige seilveversker.

At kvinnene på Røst og Værøy har vært dyktige veversker ser vi av  Aslak Bolts jordebok fra 1428. Kirken eide en gård på Mostad på Værøy. Her var leia før svartedauen satt til 20 alen vadmel. En alen var 62,75 cm - leia var altså 12,6 meter vadmel. Da skulle kvinnene først sortere og behandle ulla. Så måtte garnet spinnes på håndten. Det gikk med en anseelig mengde garn til en slik vev. Så var det å sette opp og renne veven, før selve vevinga kunne begynne. Så skulle stoffet behandles etterpå. En kjempejobb. Mostad var den eneste gården i Lofoten som betalte leia i noe annet enn tørrfisk.

Sammenhengen mellom saueholdet og fiskeriene, mener jeg ennå ikke er fullt ut forstått, selv om det med mange dyktige kvinnelige forskere er blitt vesentlig bedre. Mannlige forskere har hatt en tendens til å se på saueholdet som ren matauk.

At Øllegaard har vært flink til å spinne er ganske sikkert. Hun levde i en tid da spinnrokken, slik vi kjenner den i dag, ble vanlig i Norge. Det er sannsynlig at hun behersket begge terknikkene både håndtein og rokk. Plantefarging har hun sikkert hatt gode kunnskaper om.

Hva slags vev hun hadde er usikkert. Tidligere var oppstadvenen det man brukte til å veve stoff på. På 1700 tallet var flatvever kommet i bruk i Norge, ulempen med den var at den var mer plasskrevende.

 Å sy klær til den store barneflokken var hennes arbeid. Symaskiner var ikke kommet ennå, så her var det snakk om å sy for hånd.

Det hun sikkert brukte aller mest tid på var å strikke til den store familien. Døtrene gikk sammen med henne og lærte. Etter hver ble de viktige bidragsytere til familien. De har sikkert hatt det hyggelig når de satt sammen med håndarbeidene sine.

Barna sendes bort

I ekstraskatten for 1765 finner vi fire av barna til Øllegaard og Lars hos den mektige jekteieren Svend Jensen på Værøy - Christopher, Christian, Willas og Mette Salomonie. Svend Jensen oppgir Mette som stedatter.

I folketellinga for 1769 bor barna fremdeles på Værøy. Øllegaard og Lars er oppført med fire barn på Sørland: Mette og Willas 16 – 24 år Christopher og Christian 24 – 32 år.

Vi vet ikke når barna ble sendt til Værøy. Heller ikke om de dro samtidig, eller om det var slik at de eldste dro først og så kom de to yngste etter.

Alt dette virker helt ubegripelig på meg. Vanligvis var det slik at barn ble sendt bort fordi det hadde skjedd en tragedie hjemme - som oftest at far var død og mor ikke maktet å forsørge alle alene. På Røst skjedde det jo hele tiden forlis og ulykker, men det virker ikke som Lars var rammet. Han virker oppegående og arbeidsfør. Og å sende vekk eldstesønnen, som var stor nok til å bidra til familiens underhold, virker lite logisk. I tillegg var det langt til Værøy. Det tok mange timer å krysse det farefulle Røsthavet, så de har ikke hatt mulighet for å se barna så ofte.

På meg er det bare en forklaring som virker begripelig. Lars må ha gått med planer om å få jektbruket tilbake til Skaug. Derfor ville han at sønnene skulle lære jektdrift hos en ekspert. Men Mette da? Hun skulle lære den viktige fagkunnskapen til skippermadammen. Her gjalt det først og fremst produksjon av mat og klær til Bergensturen.  Hvor mye trengtes og hvordan skulle det være for å holde i mange uker. Like viktig var å ha oversikt over hva som tregtes av mel, sukker og andre fødevarer som skulle bringes nordover med jekta igjen. Med all denne kompetansen i familien, kunne Lars slå til på kort varsel hvis anledningen bød seg.

Var Øllegaard enig? Det får vi aldri vite. Ett er sikkert. Hun gikk der på Skaug og så over mot Værøy hver eneste dag - og lurte på hvordan barna hadde det.

 

 

 

Høvdingsetet Skaug

Skaug på 1400 tallet

De første dokumenterte kunnskapene om slekta vår på Værøy og Røst er fra Skaug gård på Røst på 16 - 1700 tallet. Reinert Svendsen sier i sin bok " Historiske efteretninger om Værøy og Røst" at Skaug var et gammelt høvdingesete. Han sier videre at fordi Skaug var høvdingesetet var det her den venezianske adelsmannen Querini overvintret i 1432.

Skaug i dag. Den gamle gården lå til venstre bak det hvite huset. Her har det vært viktig å få med vågen og utsikten til Værøy og Mosken. Det er det samme som Querini så da han bodde her vinteren 1432.

 

Det slår meg at da Querini flyttet inn hos slektningene våre - i det runde lille trehuset med ljore i taket, så møttes to av de største handelsmaktene i Europa, Venezia og Hanseatene, under samme tak.

Venezia var "verdens midtpunkt" på den tiden. Den hadde vokst seg stor mot 1.000-tallet og ble et viktig handelssentrum med rikdommer uten like under sin storhetstid. Byen hadde viktige handelsruter østover i Middelhavet, og kontakten med Byzants, dagens Istanbul, var meget viktig. Fra øst ble det importert luksusvarer som for eksempel silke, krydder, urter og kunst.

På midten av 1400 tallet var de imidlertid begynt å orientere også mot markedene i nord og vest. Det var dette Pietro Querini hadde investert i.

I april 1431 la han ut fra Kreta med kurs for Flandern, Belgia. Skipet var fullastet med vin, krydder og sypresstre.

Turen ble et mareritt. De var forfulgt av uhell og Biscaya gikk det helt galt. I dårlig vær mistet de roret og kom i drift vest for Irland. Like før jul gikk de i livbåtene - en stor en liten. De fleste døde på havet. Etter 20 dager landet de overlevende på Sandøya på Røst 5. januar. Her oppholdt de seg i 29 dager før de ble oppdaget av lokalbefolkningen og bragt til land. Av en besetning på 68 overlevde 11. Disse ble fordelt rundt på gårdene på Røst. Querini kom altså til Skaug. 

Her møtte han en kollega. Querini var befrakter for handelsstaten Venezia. Vår forfar på Skaug var befrakter for Hansaen i Bergen.

Tørrfisk hadde vært en viktig eksportartikkel for Norge helt fra 1100 talle. Handelen gikk via Trondheim og Bergen. På 1200 tallet klarte Bergen å få monopol  på eksporten av tørrfisk fra Norge.  Ellers I Lofoten førte dette til framvekst av væreiere. Væreierne var produsenter og de som handlet med Bergen. PÅ Værøy og Røst hadde de ikke dette systemet. Her var det bare frie produsenter. Disse var imidlertid helt avhengig av å få fraktet produksjonen sin til Bergen og omsatt der. Alle måtte ha en kontrakt med jekteieren om dette - også om hva han skulle ha med seg hjem av nødvendige varer.

Handelsstaten Venezia var helt avhengig av at noen ville påta seg ansvaret for å frakte varer rundt om til markedene. Hansaen var helt avhengig av at det ble produser tørrfisk i Lofoten og at den ble fraktet til dem på jektene. Her hadde de to mennene kunne hatt mye å samtale om hvis de hadde forstått  hverandre. Det var det dessverre vanskelig med. I Querinis mannskap var det en mann fra Flandern. Han kunne snakke med den tyske dominikanermunken som var prest der ute, ellers var det dårlig med kommunikasjon.

Italienerne kom til et miljø som imponerte og sjokkerte dem dypt. Aldri hadde de møtt så fromme og gudfryktige mennesker. Mannskapet mente de var kommet til "paradisets første krets". Menneskene her  verken løy, stjal eller var griske. At ekteskapet var et hellig sakrament levde de fullt og helt etter. Her mente de Venezianerne kunne ha mye å lære.

Men når det nå var slik, hvordan kunne de la sine kvinner få oppføre seg som de gjorde? Familien og de fremmede sov i samme rom som de oppholdt seg om dagen. Hver kveld kledte familien seg nakne før de la seg - sannsynligvis i skinnfeller. Hver lørdag løp både menn og kvinner nakne fra huset til badstuen. Og tidlig om  morgenen dro menne ut på fiske, og lot kvinnene sove videre sammen med de fremmede. Alt dette rystet italienerne langt inn i ryggmargen.

For oss sier det litt om den sterke kystkvinnekulturen. Det falt aldri noen inn at ikke disse kvinnene var fullt i stand til å ta vare på seg selv og familien når mennene var borte - også  hvis mennene aldri kom tilbake. Det skjedde jo dessverre nokså ofte i de værharde havområdene. Uten denne kompetansen hadde rett og slett ikke ikke kystsamfunnene overlevd.

Querini nevner også hvor vakre de var - både mennene og kvinnene. Høye, flotte og velkledde. Særlig dette med klærne synes jeg er interssant. Han skriver at om vinteren gikk befolkningen i ullklær fra London og andre steder. Når de stiller i sin fineste stas, for eksempel til en begravelse sier han at de kler seg i "praktfulle og dyrebare klær". Vi må jo regne med at en veneziansk adelsmann har god kompetanse til å vurdere elegante antrekk. Da synes jeg dette blir veldig sterke ord.

For meg blir det en skikkelig påminnelse om at vi ikke skal gjøre formødrene og forfedrene våre urett ved å oppfatte dem som fattigere og mer primitive enn oss. Her er Querinis beretning nyttig lesning.

De to beretningene kan leses i sin helhet i de to bøkene

av Helge A. Wold: “I paradisets første krets” (Cappelen,

1991) og “Querinis reise, historier om en historie”

(Orkana, 2004)