Alice Berntine
6.11. 1874 - 5. 12. 1971
97 år, 11 barn, enke
Sissel Lund
Moldjord i Beiarn i
dag. Fotoet er hentet fra kommunens hjemmeside.
6. november i 1874 ble det født ei jente på Moldjord i
Beiarn. Foreldrene var Johanna Andrea, som nettopp var innflyttet fra Værøy, og
Kristian Olsen fra Ørjerslekta i Beiarn. Huset de bodde i lå like ved den gamle
kirka vi ser på bildet her.
6. desember var det barnedåp. Den lille jenta fikk navnet
Alice Berntine. Fadderne var Per Persen, John Hansen Dokmo, Elisabeth
Matthisdatter og Anne Aamundsdatter Dokmo.
Alice vokste opp i en søskenflokk på syv:
Alice
Berntine 6. november 1874
Mathilde
Marie 1. april 1876
Bina
Mathilde 25. februar 1878
Laura
Fredrikke 15. august 1880 (Hun emigrerte til USA og har en stor slekt der)
Hanna
Karina 6. april 1883
Alfred
Bernhard 18. oktober 1884 (Emigrerte til USA)
Mathilde
Karoline 4. februar 1887
Som den eldste har nok Alice tidlig
måttet lære seg både å arbeide og ha ansvaret for de yngre søsknene. Vi vet lite
om livet i Beiarn, men faren hadde jo ei stor slekt der, så vi må anta at det
har vært mye sosialt fellesskap.
I Lisebo-boka finner vi oversikt over
farslekta til Alice:
Berit-Anna Gabrielsdatter og Ole Johannesen var foreldrene til Alices far.
6. juli i 1890 ble Alice konfirmert i kirka på Moldjord. Hun
gjorde det godt på overhøringa. I kirkeboka står det at hun har meget god
kristendomskunnskap.
Etter konfirmasjonen måtte hun forsørge seg selv. Da var det
ut som tjenestepike. Hun fortalte selv at den første jobben hennes var i Nygårdsjøen
i Gildeskål hos familien Nilsen Nygaard.
Til Reine
Reine fikk fyrstasjon i 1862. Fyret var plassert på
Olenilsøy, ytterst ute mot Vestfjorden. I 1894 fikk Alice jobb hos fyrvokteren her.
Hos Kystverket fant jeg et bilde av Reine fyrstasjonen slik
den så ut da Alice kom dit.
Fyrvokterfamilien Alice kom til het Karl og Laurentze Giske. De var opprinnelig fra Borgund. Vi vet lite om andre personer i husholdningen da Alice kom til fyret. I folketellingen fra 1900 ser vi at husholdningen da var på tre personer, ekteparet pluss en pleiedatter på 16 år. Det er sannsynlig at familien har hatt fjøs med ku og sauer. At de måtte bære vann er ganske sikkert.
I følge tante Gudrun kom Alice til fyret i september. Det må
ha vært en dramatisk overgang fra de trygge og frodige innlandsbygdene i Beiarn
og Gildeskål til den ekstremt værharde tilværelsen på fyret. Redselen for havet
og stormen satt i henne hele livet. I kjøkkenet sitt i Kvalvika innrettet hun
seg slik at hun slapp å se sjøen. Det trivdes hun godt med. Bare i de aller
siste årene hennes, i det lille rommet på sykestua, endret hun mening. Her var
hun forundret over at hun skulle finne stor glede i å sitte og se på havet som
aldri var helt likt.
Fyret i dag.
Til høyre skimter vi grunnmuren av det huset Alice kom til.
Til høyre skimter vi grunnmuren av det huset Alice kom til.
Alice var en vakker ung dame og det gikk ikke lenge før hun
fikk en iherdig frier i han Anton. Han dro så ofte ut til fyret at båtplassen
hans fikk navnet Antonstøa.
Alice og Anton giftet seg 11. oktober 1897 i Moskeneskirka.
De flyttet inn hos Antons foreldre, Anna og Bendik, i Kvalvika - huset til
høyre på bildet.
Kvalvika ca 1915
Alice ble gravid like
etter bryllupet. 7. august 1898 gjennomgikk hun en dramatisk fødsel. Den lille
jenta var død da hun omsider kom. Men under et år etter, 5. juli 1899 kom
Borghild til verden. 5. juli var gammel Bendiks bursdag og dette var første barnebarnet i
huset. Vi må regne med at det ble stor glede og fest da alt gikk bra. At navnet
ble Borghild var kanskje en oppkalling
etter bestefar Bendik.
Anton og Bendik var
nå godt i gang med å bygge Lisebo. Og i nyhuset kom barna jevnt og trutt:
Gudrun 1901, Sverre 1903, Sigrid 1904, Arnolda 1906, Leif Kristian 1908, Reidar
1910, Anny Johanna 1912, Kristian 1914, Arvid 1917 og Ruth 1920.
Andøya var et lite og fattigslig sted da Alice flyttet dit.
I 1900 bodde det 87 mennesker på øya. De fleste mennene var fiskere, men vi
finner også et telegrafbud der og en del enker og fattigunderstøttede. Alice
har nok vakt oppsikt i dette miljøet. Hun var jo en flott dame som likte å se
best mulig ut i klærne. Det skulle familien hennes også gjøre. Og da hun fikk
sitt eget hus skulle det selvsagt se ordentlig ut. Selv om de ikke hadde mye å
rutte med, skulle det være fine gardiner og blomster i vinduene. Det var det
ingen andre som hadde. Nabokjerringene syntes det var over alle måter råflott.
En av dem slengte til henne om gardinene at:" Det skal bli nåkka å sætt
tennern i når nøda kjæm". Dette har vi ledd av i familien i mange
generasjoner.
Alice var flink til å veve, sy, strikke, hekle og brodere,
og hun hadde en egen evne til å få det til å se pent og trivelig ut rundt seg.
Bildet under gir et godt inntrykk, Hele familien i hennes egne designede og
selvsydde antrekk. Hun hadde også en fantastisk egenskap med aldri å la seg
merke med at det mange ganger var knapt både med penger og annet. Hos Alice var
det alltid et åpent, raust og vennlig hus. Alle var hjertelig velkommen enten
det var til en kopp kaffe når noen stakk innom eller til overnatting når noen
kom langveis fra. Selv da hun var blitt enke og husholdningen besto av henne og
Borghild, og ingen av dem hadde inntekt,
var det samme stil. De inviterte slekninger, misjonærer og predikanter slik at
det var overnattingsgjester nesten hele året. Og på forunderlig vis la alt seg
til rette.
Fra stua på Lisebo sannsynligvis 17. mai 1915. Fra venstre
Sigrid, Leif
Alice med Kristian på fanget, Gudrun (bak) Anny, Anton,
Reidar, Sverre (bak),
Borghild og Arnolda.
Et annet særtrekk ved familien var at Anton ikke lyktes som
fisker. Fiske var så godt som eneste næringsvei i kommunen på den tida. Utdannelse
til andre yrker var det ikke snakk om. Med en så stor familie å forsørge, var
de økonomiske utsiktene ikke lystelige. Dessuten var det å være en dyktig
fisker det som ga status i mannsmiljøet. Igjen markerte Alice og Anton seg med
at de ikke var som andre. Og at dette ikke var et nederlag, men en styrke. Alle
barna ble lært opp til de var noe for seg selv. Og det kan vel ikke nektes for
at det i visse situasjoner kom fram en del arroganse. Men da rodde de seg
elegant i land med en velutviklet sans for humor. Selvironien sjarmerte de
fleste.
Alice og Anton ble
dypt religiøse, la alt i Guds hånd og stolte på at alt ville ordne seg. Anton
fikk etter hvert respekt i miljøet som en kristen hedersmann, og fikk en del
verv på grunn av det. Han hadde gått sammen med gammel Bendigt og lært å bygge
hus. De to bygde blant annet telegrafbygningen på Sørvågen. I folketellinga for
1900 titulerer han seg som tømmermann og fisker. Fram til 1905 hadde det vært
mange dårlige år for vinterfisket, men så tok det seg opp igjen med godt fiske
i flere år på rad.
Anton klarte på ubegripelig vis å få tillatelse av
væreierfamilien Sverdrup til å drive som fiskekjøper. Han fikk leie to
fembøringer av dem og henger fisken på hjeller i Kvalvika. På bildet under ser
vi den ene av fembøringene helt til venstre i forgrunnen.
Anton må ha gjort det bra som fiskekjøper. Han og Alice investerte i musikkinstrumenter til familien, orgel, fiolin og gitar. Alle var musikalske og det framgår av gamle brev og dagbøker at de hygget seg godt sammen når alle var samlet - særlig i jula. En del møbler og oppgradering av huset ble det også råd med.
Vi vet ennå svært lite om Anton som fiskekjøper. I
Liseboboka står det at væreierfamilien tilbød Anton å gå i kompaniskap med dem
og kjøpe fisk fra Skjæret. Det takket Anton, av en eller annen grunn, nei til.
Vi vet heller ikke når han sluttet som fiskekjøper.
Da han sluttet som fiskekjøper gikk det nedover med
inntekten. Av brev fra Alice til Gudrun tidlig på 1920 tallet vet vi at Anton
en tid var dagarbeider hos Sverdrupfamilien. Der var lønningene ikke til å leve
av. Med en stor familie å forsørge ble det mange ganger svært knapt for dem.
Borghild, Sverre og Gudrun var på den tiden i arbeid og hjalp foreldrene jevnt
og trutt både med penger og annet.
Alices mor, Johanna, ble enke i 1920. I 1922 var alle barna
hennes flyttet fra Beiarn. Det var ingen der som kunne ta seg av henne.
Løsningen ble at hun kom til Kvalvika. Johanna var da gammel og skrøpelig. Alice pleiet henne til hun døde i 1924.
At Alice fødte så mange barn, ga henne en viss kompetanse
som jordmor. Hun fortalte at det hendte hun ble hentet til fødsler i familier
som ikke hadde råd eller tid til å hente jordmora. Jeg husker en episode fra
fra tidlig på 1950 tallet. Da kom det et ektepar til henne med 50 kroner i
"jordmorlønn". Sønnen deres, som Alice hadde tatt imot, fylte 30 år
den dagen, så nå syntes de det var på tide å gjøre opp. De fortalte hvor
utrolig mye det hadde betydd for dem at hun stilte opp den gangen.
Barna forsvant ut av
familien på 1930- tallet. Da alle var borte kom Borghild, som fremdeles var
ugift, hjem og tok seg av foreldrene.
På sommeren i 1949 fikk Anton slag og ble lam i den ene
siden. Han lå til sengs på stueloftet i 5 uker. Alice og Borghild pleiet ham til
han døde 19. august.
Alice og Borghild satt nå igjen uten inntekt. Den store
familien hjalp til, så det gikk rundt -
og på 50-tallet fikk Alice alderstrygd, 180 kroner hvert kvartal. Det
syntes hun var storveies - og takket Gud for.
Familien var flittige brevskrivere. Heldigvis finnes en del
av brevene bevart. Her blir vi kjent med Alice på en ny måte. Hun skriver til
en av døtrene sine om alt hun bekymrer seg for hjemme og ute og hvordan hun
har det med seg selv. Som enke følte Alice seg ofte ensom, særlig når Borghild
var ute og hun satt alene i dette huset som før hadde vært så fullt av folk og
liv. Hun gruet seg til jul og alle minnene. Hun er imidlertid rask med å føye
til at hun har ingen ting å klage over. Gud har sørget godt for henne og
familien.
Selv om Alice følte seg ensom, var det langt fra noe ensomt liv Alice og Borghild levde i Kvalvika. Det
var folk innom hos dem hver dag. Borghilds prosjekt med å få bygget bedehus skapte stor
foreningsaktivitet. Og de hadde overnattingsgjester støtt og stadig. Samtidig
var de svært aktiv med håndarbeid - broderi, hekling, strikking og veving. De
satte sin ære i at hele den store familien skulle få julepresang. Alice strikket sokker til alle barnebarna.
Slik jeg husker mormor
Alice ga hun inntrykk av å være en sart og forfinet liten dame. Ganske langt fra de mer robuste
Lofotdamene som omga henne. Når vi ser nærmere på livet hennes, blir det
imidlertid helt klart at hun må ha hatt en helt ekstraordinær styrke både
fysisk og psykisk. Og en jernvilje til å skape sin egen livsstil.
I 66 fikk Borghild konstatert at hun hadde leddgikt. Hun ble
etter hvert så dårlig at hun ikke maktet å stelle for dem lenger. Løsningen ble
at de flyttet til sykestua på Reine på nyåret 1969. Der fikk de tildelt et lite
rom med utsikt mot Vestfjorden. Her bodde de sammen til Alice døde 5.12. 1971.