Ane Pedersdatter

Ane Pedersdatter

 

1803 - 1876

 

 

I 1803 fikk Birgitha Christensdatter og Peder Jacobsen en datter. Hun ble døpt i kirka på Nordland av presten Simon Balch og fikk navnet Ane.

Ved denne anledning var Simon Balch både prest og fadder til dåpsbarnet - sammen med Ole og Ane Kibsgaard, Lars Christensen, Ofe. A. C. Hveding og Bereth Knudsdatter.

Ole Kibsgaard var gjestgiver og handelsmann på Sørland - og hørte sånn sett til eliten. Dag Sørli skriver i ”Øyfolket – bygdebok for Værøy” at på Værøya finner vi ikke det samme væreiersystemet som ellers i Lofoten. Folk var frie og fiskerne tørket fisken sin sjøl. De var imidlertid helt avhengig av å få fraktet tørrfisken til Bergen, dermed kom de i et avhengighetsforhold til jektskipperen, som var en mektig mann. Handelsmannen var også en mektig mann, som lett fikk taket på dem, siden de ofte var nødt til å kjøpe utstyr på krita før fisket startet.  

At både presten og handelsmannen stilte opp som fadder for lille Ane, må jo tyde på at Peder Jacobsen og Birgitha Christensdatter ikke kan ha vært noen hvem som helst i det lille miljøet. At Birgitha var datter til klokkeren har nok også hatt sitt å si. Klokkeren var jo en av øvrigheta.

Ane vokste opp på Sørland – som nummer tre i en søskenflokk på seks. Sørli beskriver miljøet på Sørland som en landsby, der husene lå i en tett klynge, med jordene spredt rundt omkring.

Neste gang jeg finner noe om Ane er i 1827. 8. juli giftet hun seg med Erich Johannessen. Han var 30 og hun 25 år. Det er ikke oppgitt noe om Erichs foreldre. Jeg kan ikke finne at han er døpt eller konfirmert på Værøy. Han må med andre ord ha vært innflytter. Andre slektninger som har jobbet med problemet, mener han høyst sannsynlig var fra Vik i Sogn. Foreldrene hans var Johannes Ericsen og Brita Andersdatter.

Både Ane og Erich var i tjeneste hos Ferdinant Raanes på Nordland. Dette var i en periode da det ikke hadde lyktes å få fast prest til Værøya, så det tok et år fra de tok ut lysning til de ble gift. Det er morsomt å tenke seg bryllupsfesten i stålene sommervær.  Det var vanlig at brudefølge gikk i prosesjon bak spillemannen – først til båtene, hvis de kom fra Sørland, og rodde til kirka. Spillemannen satt forrest i første båt og spilte hele veien og ledet an fra støa og opp til kirka. Og så var det fest i flere dager. "Øyfolket - bygdebok for Værøy" gir en levende beskrivelse av bryllupsskikkene.

                                        Den gamle kirka på Nordland

 

 Da barna begynte å gjøre sin ankomst, hadde Ane og Erich slått seg ned på Sørland. De fikk åtte barn:

 

Johan Peter  29. 11. 1827

Nils                24. 5 1830

Inger Anna    7. 5     1833

Maren Malena 1. 9. 1835

Mette Maria  11. 10. 1838

Hanne Birgitta 4. 4. 1841 (død 1843)

Johanna Andrea 27. 5. 1844

Christopher 22. 8. 1847

 

Det er sannsynlig at de har hatt et småbruk med noen sauer, som gikk ute om vinteren, et par kyr og en potetåker. Erich var fisker og sørget for at de fikk kontanter til mel og andre ting de var avhengige av. Dag Sørli sier i "Øyfolket" at husholdningene på den tida var langt på vei selvberget med det de trengte. Med de karrige forholdene på Værøy var det særdeles arbeidskrevende. Her var det vanlig å gå i tau på slåttmarka - og når de sanket egg og fanget fugl. Sauesanking i fjellene var også en krevende sport. Det var svært vanskelig å klare seg bare på det landjorda hadde å gi. Aller verst stillet var allikevel de som bare hadde fisket å lite på. Når fisket slo feil ble det sult og nød. Utfordringa var å få til en god kombinasjon mellom småbruket som var kvinnenes ansvar og fisket som mennene tok seg av. I de vanskelige havområdene rundt Værøy var det svært vanlig at mennene omkom på havet. Og å bli sittende som enke med mange barn var en ufattelig katastrofe.

I 1865 slo tragedien ned i Anes familie. 10. februar ble Erik borte på havet sammen med et båtlag på fire andre menn. Ut fra antall menn har båten sannsynligvis en åttring, men det vet vi foreløpig ikke. Erich var 67 år og den eldste i båtlaget. Var han høvedsmann? Det vet vi ikke ennå. Ane tok sikkert ulykkesbudskapet tungt. Hun var 62 år og har levd sammen med ham i 38 år.

 

Langt verre sto det til hos datteren, Mette Marie, som var gift på Meland på Røst. Mannen hennes, Ole Petter Magnussen, omkom på havet samme vinter. 27 år gammel satt hun igjen som enke med tre barn Elen Martha på 8 år, Lars Andreas på 6 og lille Ole Petter. Han ble født fire dager etter at faren omkom.

Det ble mer enn Ane kunne bære – uten å gjøre noe. Hun skaffet seg båtskyss over Røsthavet og reiste til dattera. Her vil hun åpenbart vurdere situasjonen sjøl. Jeg merker meg at Mette Marie må ha giftet seg i 19 - 20 årsalderen – siden hun er 27 og har ei datter på 8. Det var svært ungt i den tida da folk gjerne ventet til de var rundt 30 før de giftet seg. Mor Ane har nok gjort seg sine tanker og bekymringer om det.

                                         Meland i dag    

 

 

På meg virker det som det har vært godt to i Mette Marie. Hun titulerer seg i folketellinga som gårdbruker og sitter med en gård på 11 sauer, 2 kyr og en bra stor potetåker. Ane ble værende der en tid. I folketellinga står det bare at hun oppholder seg for nærværende hos henne.  

Hva med Anes egen gård på Sørland når hun er borte? Det virker som det var Maren som ordnet opp her. Hun var blitt gift med en kar fra Statsbygd og hadde fått seg en brukbar gård på Sørland med 14 sauer, to kyr og en stor potetåker. I folketellinga ser vi at Christoper, som nå er 19 år, hadde flyttet inn hos henne som losjerende mens mora var borte. Og så bodde jo Johanna like i nærheta. Hun var pige hos Ofelia Vold. Søstrene har sikkert hatt god kontakt i den vanskelige tida. Maren hardde ei lita datter som hette Berntine og på det tidspunket var 2 år. Kanskje har det vært et kjært tantebarn for Johanna - siden hun valgte å kalle Alice for Alice Berntine.

Hvor lenge Ane blir hos Mette Marie vet vi ikke. Da hun reiste hjem tok hun minstegutten, Ole Petter, med seg. Hun har vel vurdert det slik at det var den beste løsningen og blitt enig med Mette Marie om at det vil være mulig for henne å klare gården med 6 - og 8 åringene som hjelp.

 
I folketellinga for 1875 ser vi at Ane har etablert seg som kårenke og har overlatt gården til Christopher, som nå titulerer seg som fisker, gårdbruker & eier. Lille Ole står oppført som pleiesønn til Christopher og forsørget av ham. Siden det ikke er oppført tjenerskap på gården, kan det bare bety en ting – det er Ane og Ole som driver gården, med ei ku, 11 sauer og en stor potetåker, mens Christopher er på fiske.

Det er litt av ei dame vi ser konturene av her. 62 år var jo en høy alder i 1865. De som ble enke i den alderen, valgt ofte å bli tatt hånd om av noen av barna sine. Ane hadde jo Maren, som vi har nevnt, men også Nils. Han hadde giftet seg med enka etter en i Hardi-slekta og fått en stor gård på kjøpet med 46 sauer, 8 kyr, en gris og en svært stor potetåker. Men Ane hadde så visst ikke tenkt å gi seg. Var det behov for å ordne opp i familien, tok hun kommandoen. Å oppdra et barn til skremte henne så visst ikke. Et stort ledertalent ville vi vel si i dag. Og vi kan jo lure på om det er en tilfeldighet at Christopher ikke giftet seg før etter at mora var død.

Men alt slitet tærte nok på. Skuddårsdagen - 29. februar 1876 døde Ane – 73 år gammel. Det er midt på vinteren, kanskje dårlig vær og kanskje vanskelig å samle mannfolkene som både skulle grave, bære og frakte henne til kirka. Begravelsesdagen var 19. mars.

Det var vanlig å ta skikkelig farvel på den tida. Vi må tro at det, som sikken var, ble invitert til stort gjestebud for Ane. Slik "Øyfolket" beskriver skikkene kan det ha foregått slik: Det var to serveringer. Etter første servering ble kista båret inn – uten lokk. Der lå Ane pent pyntet med den gamle salmeboka eller bibelen sin mellom foldete hender på brystet. Så var det ny runde servering – den siste hun fikk være med på. Og så ble hun ”sunget ut” med salmesang. Salmesangen forsatte mens gravfølget gikk i prosesjon ned til båtene. Her ble kista plassert bakerst i den båten som skulle ro først. Det ble sunget salmer hele veien mens de rodde til kirka. I støa på Nordland kom presten Wilhelm Pohlmann Leslie Bull, i kappe og krage, og tok imot følget. Han ledet an til kirkegården. Prosesjonen gikk tre ganger rundt kirka før kista blir senket i graven. Presten holdt gravtale og det blir sunget salmer før tre skuffer jord fra Wilhelm Pohlmann Leslie Bull satte punktum for et dramatisk og eventyrlig liv.

                                                   Støa nedenfor kirka på Nordland

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

 

Birgitha Maria

Birgitha Maria Christensdatter

1772 - 1844

Birgitha Maria var den eldste av barna til Mette Salomonie Larsdatter og klokker Christen Olsen. Hun ble født i 1772 og døpt første søndag etter trefoldighet (like etter pinse). Birgitha vokste opp på Sørland og ble konfirmert på Alle helgens dag i 1789. Som vi husker, var faren hennes, Christen klokker, en av de fremste mennene i bygda, og moren hennes hadde vokst opp i den mektige jekteierfamilien til Svend Jensen Ursin. Hun tilhørte med andre ord "overklassen" - i den grad det er mulig å snakke om noen overklasse i et så lite og homogent miljø. 

Det neste vi hører om henne er at hun giftet seg med Peder Jacobsen 8. februar i 1799. Han var tre år yngre enn henne - født i 1775. Jeg stusser over datoen 8. februar. Det er jo midt i skarpeste vinterfiske. Ingen har vel tid til å holde bryllup på den tiden. Her må det virkelig ha hastet. Datane for det første barnet til Birgitha og Peder viser at lille Jacob var født i 1799 - og at han var oppgitt å være tre år ved folketellinga i 1801. Det er ikke oppgitt dåpsdato i kirkeboka. I stedet står det Fastl. Det tolker jeg som Fastelavenssøndag, den varierer jo fra år til år - avhengig av når påsken faller. Uansett kan jo ikke Fastelavenssøndag komme så veldig mange ukene fra 8 februar. Det tyder på at Birgitha og Peder så vidt rakk å bli gift før barnet kom. Det var en større skandale enn det er mulig å forestille seg i vår tid.

På 1600 og 1700 tallet ble det innskjerpet at sex før ekteskapet var en forbrytelse. Dette ble det innført strenge straffer for. I papirene er forbrytelsen omtalt som leiermål. Som regel ble denne forbrytelsen oppdaget ved at folk fikk barn utenfor ekteskapet. De som fikk flere barn uten å være gift, ble straffet med forvisning eller strenge fengselsstraffer. Værøy og Røst var slike forvisningssteder.

     

Både menn og kvinner var strafferettslig ansvarlig for forbrytelsen. De måtte stille seg opp i kirken og bekjenne sin synd offentlig for prest og menighet - og betale bøter.

Det var ikke uvanlig at folk i enkelte bygder så litt annerledes på dette og hadde sine egne skikker. Mange steder i landet var skikken med nattfrieri akseptert, og man så litt gjennom fingrene med sex mellom forlovete par. Og hvis bare barnet ble født etter at foreldrene var gift, ble det oppfattet som ekte. Hvordan dette var på Værøy vet jeg ingenting om. At det i kirkeboka på Værøy på den tida ikke var vanlig å registrere om dåpsbarnet var ekte eller uekte født kan tyde på at bygdefolket kanskje ikke var så strenge som loven krevde.

Det var Simon Balch som var prest på Værøy da dette skjedde. Vi vet ikke hvor streng han kan ha vært mot det ulykkelige paret. At han fire år senere stilte opp som fadder for dattereren deres, Ane, kan jo tyde på at han kanskje lot nåde gå for rett. At han var fadder viser ihverfall tydelig at paret ble tatt inn i varmen igjen.

Jeg tenker mye på hvordan Birgitha må ha hatt det mens hun gikk der ugift og gravid. Kanskje har hun holdt graviditeten skjult så lenge det gikk. Og hvor ille har det ikke føltes å påføre familien en sånn skam. Som klokker var det jo farens oppgave å lære opp ungdommen i kristendom og å holde øye med at de levde et sømmelig liv. Kanskje var det en del i bygda som nå gottet seg over at klokkerfamilien fikk seg en smekk.

Men hvorfor i allverden ventet de så lenge med å gifte seg? De var jo voksne folk - Birgitha var 30 og Peder 27.  Her må det ha vært noen som ikke ville at det skulle bli noe ekteskap. Vi vet jo ikke hvordan graviditeten kom i stand. Det kan være forhold som gjorde at Birgitha ikke kunne tenke seg å ha noe mer med Peder å gjøre. Det kan være at Peder angret på forholdet og nektet å gifte seg med henne. De kan ha hatt andre kjærester. Det kan være at Peder langt fra var den svigersønnen Mette og Christen ville ha.

Peders foreldre, Jacob Thronsen (1743 - 1788) og Sara Hansdatter (1755 -?) bodde på Nordland. Siden vi ikke finner dem hverken som konfirmert eller gift på Værøy, er de sannsynligvis innflyttere. I folketellinga for 1801 finner vi Sara som tjenestejente hos  jekteier og gjestgiver Niels Røst. Det var vanskelig å klare seg økonomisk som enke. Hun har åpenbart ikke klart å ta seg av familien som eneforsørger. De yngste barna var satt bort som fosterbarn til familier på Røst.

Jeg tror at det må ha vært noe i forholdet mellom Birgitha og Peder som gjorde at de ikke giftet seg, og at hun prøvde å holde graviditeten skjult. Ved juletider var det imidlertid åpenbart for alle hvordan det sto til. Da tror jeg pappa Christen har grepet inn kanskje sammen med presten og fått fortgang i giftermålet.

Selv om starten var dramatisk, tyder dataene på at det gikk seg til etter hvert. Birgitha og Jacob var gift i 45 år og fikk 6 barn:

Jacob i 1799

Elisabeth i 1800

Ane i 1803

Ole i 1806

Christiana i 1809

Ingeborg Christine i 1812

Birgitha døde 17. juli 1844 og ble gravlagt 21. juli. Peder døde i 1846. Birgitha ble med andre ord ikke enke. Av alle formødrene vi har data om i Værøyslekta var hun den eneste som unngikk den skjebnen.