Mette Salomonie Larsdatter

Mette Salomonie Larsdatter

1751 - 1833

Mette Salomonie var datter av jektskipper  Lars Kristiansen og Anna Maria Christophersdatter.  Paret var bosatt på gården Sørland på Væræy.  I Værøyboka står det at Lars døde rundt 1750. Mette vet vi er født 1751, så vi kan anta at hun mistet faren sin som nyfødt, eller kanskje før hun ble født.

 Jekteierenkene var svært ettertraktet på ekteskapsmarkedet. Det gikk ikke lang tid før Svend Jensen, en sjarmerende 24 åring fra Flakstad, begynte å gjøre kur til henne. Og 12. oktober i 1754 ble de gift i den gamle kirka på Nordland. Svend var nå ikke bare gift mann, men han hadde fått jekta og en stedatter med på kjøpet. Han viste seg snart å være en dyktig forretningsmann. Han drev jektbruket godt, var handelsmann og ble lensmann på Værøy. Han og  Anna Maria fikk mange barn sammen, men de aller fleste døde da de var små. Bare en sønn levde til han ble voksen. Da han giftet seg tok Svend Jensen navnet Ursin. Det er mulig at Ursin-navnet har kommet fra Anna Marias familie. Hun kan ha hatt slekt på Røst, der dette navnet forekommer, men dette har jeg ennå ikke funnet ut av.

 Mette vokste altså opp hos den rikeste og mektigste familien på  Værøy. Vi må tro at det har vært mye spennende for ei ung jente å lære i en slik familie. Alt som skulle til for å utruste jekta med mat og klær til Bergensturene. Hva trengtes av mel og andre varer for å klare seg over vinteren? Alt dette har de sikkert laget lange lister over - så de kunne være sikker på at mennene fikk alt med seg hjem. Og hvordan var motene i Bergen? Hva skulle kjøpes inn av klær, stoffer og tilbehør? Kanskje var det noen av mannskapet som hadde spesielt godt blikk for dette. Å sy klær har hun sikkert fått lære. Dette var før symaskinene kom, så her var det snakk om å sy for hånd.    

Forelsket i klokkeren

I bygdeboka "Øyfolket" er det gjengitt en notis fra kallsboka, der det står at ved alle viktige begivenheter i bygda ble tre menn nevnt: jektskipper og lensmann Ursin, Christen klokker og Erik medhjelper. Erik medhjeper var prestens medhjelper og onkel til Christen klokker.

Å være klokker var et verv som gikk i arv fra far til sønn. Det var prestisjefylt, men svært dårlig lønnet. Det gikk rett og slett ikke an å leve av å være klokker. Christens far hadde fått biskopens tillatelse både til å ro fiske og til å være styrmann på jekta. Jeg har ikke funnet noe som kan fortelle oss hva Christen klokker egentlig levde av, men vi må jo tro at det har vært det samme som faren. Hvis han var jektstyrmann må han jo ha hatt svært mye med Svend å gjøre. Som en av de tre fremste menn i bygda har han uansett ofte vært hjemme hos Svend og Anna Maria - og der var Mette.

Christen var 11 eldre enn Mette, men han har kanskje vært en staselig kar. Fin sangstemme må han ha hatt. Det var en av de viktigste kvalifikasjonene for å kunne være klokker. Mette har nok mang en gang sittet i kirka på Nordland og beundret ham i smug. De ble kjærester da Mette var i tenårene og da hun var 20 giftet de seg. Bryllupet sto den 8. oktober i 1771.

Familien

Mette og Christen fikk ti barn sammen:

 Birgitha Maria 1772

Lars 1775

Malena 1778

Elise Christine 1778

Karen Dorthea 1780

Christopher 1786

Christian 1788

Ingeborg 1790

Ole Wilhelm

Johannes 1797

Alle barna ble døpt og velsignet i denne gamle døpefonten

Jeg forestiller meg at det har vært mye sang og musikk i familien. Og at snartenkthet og humor har røtter tilbake til dem er følgende episode, som er gjengitt i "Øyfolket", et eksempel på:

Den unge prestekona til Fritjof Buck kom til Værøy i mai 1864. Det fortelles at da hun kom til prestegården og så utover landskapet ble hun så fortvilet at hun brast i høylytt gråt. Klokkeren var en av sønnene til  Mette og Christen. Han hadde fulgt henne til gårds og grep nå resolutt sin gitar og stemte i med ”Skjønne Mincka stans din klage”. Prestefruen ble så overrasket at gråten straks ble forvandlet til latter – står det.

Christen klokker døde i 1807. Han ble etterfulgt som klokker av sønnen Christopher. Mette levde som enke på Værøy i 26 år, med en stor familie rundt seg. Hun døde 82 år gammel - 7. februar i 1833 - og er gravlagt på kirkegården på Nordland.

 

Mette Salomonie *OBS! Endringer av fakta se kommentarfelt

Mette Salomonie Larsdatter

1751 - 1833

Mette Salomonie var datter av Øllegaard Andersdatter og Lars Thorstensen. Hun var født i 1751 og vokste opp på Skaug på Røst i en søskenflokk på ti.

Jeg synes navnet hennes er interessant. Mette virker jo svært moderne i vår tid. Salomonie derimot synes å være en alderdommelig konstruksjon av mannsnavnet Salomon. Kanskje var hun oppkalt etter en eller annen Salomon. Mette Salomonie klinger ikke lett når vi uttaler det. Derfor har hun nok helt sikkert hett Mette til daglig, men Salomonie må selvsagt med i alle offentlige papirer.

Da hun var ung jente skjedde det en dramatisk hendelse i livet hennes. Foreldrene, eller kanskje faren alene, bestemte at hun skulle flytte til Værøy og bo hos jekteier Svend Jensen og kona Anna Maria Christophersdatter. Mette var yngre enn 14 år da det skjedde - kanskje bare 12 - 13. Kan hende hadde hun møtt både Svend og Anna Maria før. Siden man må krysse det farefulle Røsthavet for å komme seg mellom Røst og Værøy, mener jeg allikevel det er lite sannsynlig at ei ung jente som Mette har kjent dem godt. Dette var et arrangement mellom de voksne. At Mette har blitt tatt med på råd er lite sannsynlig.

Tre av brødrene hennes skulle også bo hos Svend og Anna Maria - sannsynligvis for å lære jektdrift. At brødrene var der var nok en trøst. Å skulle forlate hjemmet og alt det kjente og kjære på Røst, må ha vært en opprivende hendelse for ei ung jente. Kanskje har hun grått og vært ulykkelig. Men hun kan jo også ha vært ei tøff "guttejente" som syntes det var stas at det var hun og brødrene som skulle ut i verden på eventyr.

Uansett har nok ikke oppbruddet vært lett. Det er sannsynlig at det har skjedd i begynnelsen av september. Lars var kommet hjem fra den siste Bergensturen det året. På turen har han snakket med Svend og gjort de siste arrangementene. Høsten var en relativt rolig sesong. Jeg kan levende se for meg avskjeden. Øllegaard og søsknene har fulgt dem til støa - der åttringen lå klar. Det var Lars som skulle seile. Mette hadde nok pyntet seg litt, men måtte ta hensyn til at hun skulle sitte i åpen båt over Røsthavet. Jeg tror hun hadde håret i to fletter, kanskje med en liten silkesløfe til pynt. Hvitt tørkle og et stort tykt sjal over skuldrene. Ei lita kiste med klær og personlige eiendeler har hun sikker også hatt med seg.

                                         En åttring i våre dager

 Sørland på Værøy

Det var nok litt av en overgang å komme fra det flate Røstlandet til Sørland på Værøy. Her var bebyggelsen omkranset av høye fjell. Husene lå tett sammen, nesten som i en landsby.

                                     Bilde av den gamle Sørlandsgården er hentet fra "Øyfolket".

Hvor huset til Svend og Anna Maria lå vet vi ikke, men et eller annet sted i denne husklyngen var det. 

Som skippermadam var det Anna Maria som opprinnelig hadde høyest status av de to. Hun var gift med jekteier/jektskipper Lars Kristiansen, men ble tidlig enke. Jekteierenkene var svært ettertraktet på ekteskapsmarkedet. Det gikk ikke lang tid før Svend Jensen, en sjarmerende 24 åring fra Flakstad, begynte å gjøre kur til henne. Og 12. oktober i 1754 ble de gift i den gamle kirka på Nordland. Svend var nå ikke bare gift mann, men han hadde fått jekta med på kjøpet. Han viste seg snart å være en dyktig forretningsmann. Han drev jektbruket godt, var handelsmann og ble lensmann på Værøy. Han og  Anna Maria fikk mange barn sammen, men de aller fleste døde mens de var små. Bare en sønn levde til han ble voksen. Da han giftet seg tok Svend Jensen navnet Ursin. Det er mulig at Ursinnavnet har kommet fra Anna Marias familie. Hun kan ha hatt slekt på Røst, der dette navnet forekommer, men dette har jeg ennå ikke funnet ut av.

 Mette vokste altså opp hos den rikeste og mektigste familien på  Værøy. Vi må tro at det har vært mye spennende for ei ung jente å lære i en slik familie. Alt som skulle til for å utruste jekta med mat og klær til Bergensturene. Hva trengtes av mel og andre varer for å klare seg over vinteren? Alt dette har de sikkert laget lange lister over - så de kunne være sikker på at mennene fikk alt med seg hjem. Og hvordan var motene i Bergen? Hva skulle kjøpes inn av klær, stoffer og tilbehør? Kanskje var det noen av mannskapet som hadde spesielt godt blikk for dette. Å sy klær har hun sikkert fått lære. Dette var før symaskinene kom, så her var det snakk om å sy for hånd.

Sannsynligvis har hun hun funnet seg til rette og vært til stor trøst i denne familien som hadde mistet så mange av sine egne barn. Det leser jeg ut av at Svend registrerer henne som "stedatter" i ekstraskatten i 1765.    

Forelsket i klokkeren

I bygdeboka "Øyfolket" er det gjengitt en notis fra kallsboka, der det står at ved alle viktige begivenheter i bygda ble tre menn nevnt: jektskipper og lensmann Ursin, Christen klokker og Erik medhjelper. Erik medhjeper var prestens medhjelper og onkel til Christen klokker.

Å være klokker var et verv som gikk i arv fra far til sønn. Det var prestisjefylt, men svært dårlig lønnet. Det gikk rett og slett ikke an å leve av å være klokker. Christens far hadde fått biskopens tillatelse både til å ro fiske og til å være styrmann på jekta. Jeg har ikke funnet noe som kan fortelle oss hva Christen klokker egentlig levde av, men vi må jo tro at det har vært det samme som faren. Hvis han var jektstyrmann må han jo ha hatt svært mye med Svend å gjøre. Som en av de tre fremste menn i bygda har han uansett ofte vært hjemme hos Svend og Anna Maria - og der var Mette.

Christen var 11 eldre enn Mette, men han har kanskje vært en staselig kar. Fin sangstemme må han ha hatt. Det var en av de viktigste kvalifikasjonene for å kunne være klokker. Mette har nok mang en gang sittet i kirka på Nordland og beundret ham i smug. De ble kjærester da Mette var i tenårene og da hun var 20 giftet de seg. Bryllupet sto den 8. oktober i 1771.

Familien

Mette og Christen fikk ti barn sammen:

Birgitha Maria 1772

Lars 1775

Malena 1778

Elise Christine 1778

Karen Dorthea 1780

Christopher 1786

Christian 1788

Ingeborg 1790

Ole Wilhelm

Johannes 1797

Alle barna ble døpt og velsignet i denne gamle døpefonten

Jeg forestiller meg at det har vært mye sang og musikk i familien. Og at snartenkthet og humor har røtter tilbake til dem er følgende episode, som er gjengitt i "Øyfolket", et eksempel på:

Den unge prestekona til Fritjof Buck kom til Værøy i mai 1864. Det fortelles at da hun kom til prestegården og så utover landskapet ble hun så fortvilet at hun brast i høylytt gråt. Klokkeren var en av sønnene til Mette og Christen. Han hadde fulgt henne til gårds og grep nå resolutt sin gitar og stemte i med ”Skjønne Mincka stans din klage”. Prestefruen ble så overrasket at gråten straks ble forvandlet til latter – står det.

Christen klokker døde i 1807. Han ble etterfulgt som klokker av sønnen Christopher. Mette levde som enke på Værøy i 26 år, med en stor familie rundt seg. Hun døde 82 år gammel - 7. februar i 1833 - og er gravlagt på kirkegården på Nordland.

  

Øllegaard

Øllegaard Andersdatter

1711- 1780

I arbeidet med slekta i Lofoten har jeg tatt utgangspunkt i formødrene mine. Den kystkvinnekulturen de representerte synes jeg er utrolig interessant. Det er vesentlig vanskeligere å lete etter kvinner enn menn bakover i tida. For eksempel var de eldste manntallene bokstavelig talt manntall - de omhandlet bare menn. Det samme gjelder for mange andre offentlig dokumenter der vi kan finne spor etter slekta.

Den eldste av formødrene vi finner konkrete data om er Øllegaard Andersdatter på Røst. Hun er født ca  1711 og død 1780. Jeg stusser over navnet Øllegaard. Kan ikke jeg huske jeg har hørt det før, og leter litt. Det viser seg å være en dansk form av Hildegard. Det synes jeg er stort. Tenk at min eldste kjente formor har samme navn som min store heltinne - Hildegard av Bingen (1098 - 1179). Hun var en kjent mystiker og klosterbygger i Rudesheim i Tyskland  og har etterlatt seg en stor og kjempespennende litteratur for eksempel om mystikk, liturgi, mat, urter, medisin, helse, skjønnhetspleie pluss en masse musikk.

 

Knut Nilsen sier i bygdeboka "Røstværingan" at Øllegaard sannsynligvis er søster til Berthe Andersdatter som var gift med Lars Baltzersen på Grav på Røst. I så fall kan hennes foreldre ha vært leilending Anders Pedersen (død 1734) og Margrethe Christensdatter fra Stamnes på Røst. Dette er imidlertid svært usikkert. Jeg velger derfor ikke å jobbe videre med disse antagelsene.

Skaug

Øllegaard giftet seg med Lars Thorstensen på Skaug. Vi vet ikke sikker når han var født bare at det var før 1721. Han var sønn av Thorsten Andersen og Maren Nilsdatter. Vi vet ikke når noen av dem var født. Maren døde i 1739, Thorsten før 1723.

Bryllupet sto i en av de gamle kirkene på Røst, som nå forlengst er borte. Det vi helt sikkert vet er at Øllegaard og Lars har lovet hverandre evig troskap, knelt sammen og fått velsignelsen som ektepar under denne gamle altertavlen fra 1500 tallet.

Lars kom fra en velstående familie. Det ser vi av Matrikkelen for 1723. Der er moren hans, Maren Nilsdatter, oppført som enke og eier av Skaug.

Like etter reformasjonen, 1566-67, viser landskylden at Kongen eide 2/3 av Skaug. På 1600 tallet var hele Skaug krongods. På ett eller annet tidspunkt på slutten av 1600 tallet, eller tidlig på 1700 tallet må Thorsten Andersen og Maren Nilsdatter ha fått mulighet til å kjøpe sin del av gården - og de må ha hatt penger til å gjøre en slik handel.     

Jeg har ennå ikke funnet noe som tyder på at Thorsten Andersen var jekteier. Fra 1620 til 1623 var det Nils Andersøn som var jekteier. Etter ham var det sannsynligvis sønnen, Søren  Nilssøn, som var jekteier fram til ca 1648.

Hvis Thorsten døde som en gammel mann tidlig på 1700 tallet, er det jo en mulighet for at han var en yngre bror av jekteier Nils Andersøn - og at han kan ha vært involvert i jektfarten og fått rikommen sin derfra på en eller annen måte.  

Øllegaard og Lars

I Øllegaard og Lars tid går det tilbake med Skaug som "høvdingsete". Jektbruket forsvinner fra Skaug til Nedrenes, der Nils Andersen er jekteier. Søster til Lars, Barbro, gifter seg med den nye jekteieren på Nedrenes.  På den måten blir Skaug gård involvert også i det nye jektbruket, men det har kanskje ikke blitt helt det samme.

Lars må uansett ha vært sterkt involver i jektfarten. Det ser vi av at han døde i 1770 på Bergensreisen. Og, som vi senere skal se, han kjente den mektige jekteiern på Værøy, Svend Jensen, svært godt. Jeg synes det peker i retning av at han kan ha vært jektstyrmann. 

Mens Lars var ute på fiske og på Bergensreise gikk Øllegaard hjemme på Skaug med ansvaret for en stadig økende familie. Ti barn har de hatt sammen:

Maren, født 1743

Malene, født i 1744

Christopher, født ca 1746

Anders, født 1746

Hans, født 1749

Mette Salomonie, født 1751

Ingeborg,  født 1754

 Johannes, født 1760

Christian, fødselsår mangler

Willas, fødselsår mangler

(At Christoper og Anders er født i samme år kan tyde på at de var tvillinger, men det kan like godt ha vært slurv i registrene, det var mye av denslags i de tider).

 

 

Alle barna til Øllegaard og Lars har fått tre håndfuller vann på hodet fra denne gamle døpefonten av tinn. Herfra er de korstegnet og velsignet for livet og evigheten.

 

Øllegaard hadde mye å gjøre. Det aller meste av det familien trengte av mat og klær ble produsert hjemme. Fra Querini har vi hørt at Røstværingene importerte en del stoff fra London og andre steder, men det meste av hverdagsklærne ble nok fremdeles produsert fra grunnen av hjemme. Ullgarn var det viktigste materialet. Det ble brukt til å veve vadmel av, og til å strikke undertøy, votter og sokker. Dette var helt livsnødvendig. Uten at fiskerne var utstyrt med ullundertøy, sokker og votter som holder på varmen selv når de er våte, ville de ha frosset ihjel i de åpne båtene sine om vinteren. Med andre ord, uten sauene og kvinnenes produksjon av garn og ulltøy, hadde det ikke kommet en fisk opp av Lofothavet. 

At spedbarna levde opp kan vi antagelig også takke vannavstøtende ullklær for.

I tidligere tider var det også kvinnene som vevde seilene av saueull, med en teknikk som gjorde at de ble vannavstøtende. Dette var en kjempejobb. Fra vikingetida vet vi at det tok lenge tid å veve et segl, enn å bygge en båt. Mange arkeologer mener at en av årsakene til kvinnenes høye status i vikingetida var at de var dyktige seilveversker.

At kvinnene på Røst og Værøy har vært dyktige veversker ser vi av  Aslak Bolts jordebok fra 1428. Kirken eide en gård på Mostad på Værøy. Her var leia før svartedauen satt til 20 alen vadmel. En alen var 62,75 cm - leia var altså 12,6 meter vadmel. Da skulle kvinnene først sortere og behandle ulla. Så måtte garnet spinnes på håndten. Det gikk med en anseelig mengde garn til en slik vev. Så var det å sette opp og renne veven, før selve vevinga kunne begynne. Så skulle stoffet behandles etterpå. En kjempejobb. Mostad var den eneste gården i Lofoten som betalte leia i noe annet enn tørrfisk.

Sammenhengen mellom saueholdet og fiskeriene, mener jeg ennå ikke er fullt ut forstått, selv om det med mange dyktige kvinnelige forskere er blitt vesentlig bedre. Mannlige forskere har hatt en tendens til å se på saueholdet som ren matauk.

At Øllegaard har vært flink til å spinne er ganske sikkert. Hun levde i en tid da spinnrokken, slik vi kjenner den i dag, ble vanlig i Norge. Det er sannsynlig at hun behersket begge terknikkene både håndtein og rokk. Plantefarging har hun sikkert hatt gode kunnskaper om.

Hva slags vev hun hadde er usikkert. Tidligere var oppstadvenen det man brukte til å veve stoff på. På 1700 tallet var flatvever kommet i bruk i Norge, ulempen med den var at den var mer plasskrevende.

 Å sy klær til den store barneflokken var hennes arbeid. Symaskiner var ikke kommet ennå, så her var det snakk om å sy for hånd.

Det hun sikkert brukte aller mest tid på var å strikke til den store familien. Døtrene gikk sammen med henne og lærte. Etter hver ble de viktige bidragsytere til familien. De har sikkert hatt det hyggelig når de satt sammen med håndarbeidene sine.

Barna sendes bort

I ekstraskatten for 1765 finner vi fire av barna til Øllegaard og Lars hos den mektige jekteieren Svend Jensen på Værøy - Christopher, Christian, Willas og Mette Salomonie. Svend Jensen oppgir Mette som stedatter.

I folketellinga for 1769 bor barna fremdeles på Værøy. Øllegaard og Lars er oppført med fire barn på Sørland: Mette og Willas 16 – 24 år Christopher og Christian 24 – 32 år.

Vi vet ikke når barna ble sendt til Værøy. Heller ikke om de dro samtidig, eller om det var slik at de eldste dro først og så kom de to yngste etter.

Alt dette virker helt ubegripelig på meg. Vanligvis var det slik at barn ble sendt bort fordi det hadde skjedd en tragedie hjemme - som oftest at far var død og mor ikke maktet å forsørge alle alene. På Røst skjedde det jo hele tiden forlis og ulykker, men det virker ikke som Lars var rammet. Han virker oppegående og arbeidsfør. Og å sende vekk eldstesønnen, som var stor nok til å bidra til familiens underhold, virker lite logisk. I tillegg var det langt til Værøy. Det tok mange timer å krysse det farefulle Røsthavet, så de har ikke hatt mulighet for å se barna så ofte.

På meg er det bare en forklaring som virker begripelig. Lars må ha gått med planer om å få jektbruket tilbake til Skaug. Derfor ville han at sønnene skulle lære jektdrift hos en ekspert. Men Mette da? Hun skulle lære den viktige fagkunnskapen til skippermadammen. Her gjalt det først og fremst produksjon av mat og klær til Bergensturen.  Hvor mye trengtes og hvordan skulle det være for å holde i mange uker. Like viktig var å ha oversikt over hva som tregtes av mel, sukker og andre fødevarer som skulle bringes nordover med jekta igjen. Med all denne kompetansen i familien, kunne Lars slå til på kort varsel hvis anledningen bød seg.

Var Øllegaard enig? Det får vi aldri vite. Ett er sikkert. Hun gikk der på Skaug og så over mot Værøy hver eneste dag - og lurte på hvordan barna hadde det.

 

 

 

Høvdingsetet Skaug

Skaug på 1400 tallet

De første dokumenterte kunnskapene om slekta vår på Værøy og Røst er fra Skaug gård på Røst på 16 - 1700 tallet. Reinert Svendsen sier i sin bok " Historiske efteretninger om Værøy og Røst" at Skaug var et gammelt høvdingesete. Han sier videre at fordi Skaug var høvdingesetet var det her den venezianske adelsmannen Querini overvintret i 1432.

Skaug i dag. Den gamle gården lå til venstre bak det hvite huset. Her har det vært viktig å få med vågen og utsikten til Værøy og Mosken. Det er det samme som Querini så da han bodde her vinteren 1432.

 

Det slår meg at da Querini flyttet inn hos slektningene våre - i det runde lille trehuset med ljore i taket, så møttes to av de største handelsmaktene i Europa, Venezia og Hanseatene, under samme tak.

Venezia var "verdens midtpunkt" på den tiden. Den hadde vokst seg stor mot 1.000-tallet og ble et viktig handelssentrum med rikdommer uten like under sin storhetstid. Byen hadde viktige handelsruter østover i Middelhavet, og kontakten med Byzants, dagens Istanbul, var meget viktig. Fra øst ble det importert luksusvarer som for eksempel silke, krydder, urter og kunst.

På midten av 1400 tallet var de imidlertid begynt å orientere også mot markedene i nord og vest. Det var dette Pietro Querini hadde investert i.

I april 1431 la han ut fra Kreta med kurs for Flandern, Belgia. Skipet var fullastet med vin, krydder og sypresstre.

Turen ble et mareritt. De var forfulgt av uhell og Biscaya gikk det helt galt. I dårlig vær mistet de roret og kom i drift vest for Irland. Like før jul gikk de i livbåtene - en stor en liten. De fleste døde på havet. Etter 20 dager landet de overlevende på Sandøya på Røst 5. januar. Her oppholdt de seg i 29 dager før de ble oppdaget av lokalbefolkningen og bragt til land. Av en besetning på 68 overlevde 11. Disse ble fordelt rundt på gårdene på Røst. Querini kom altså til Skaug. 

Her møtte han en kollega. Querini var befrakter for handelsstaten Venezia. Vår forfar på Skaug var befrakter for Hansaen i Bergen.

Tørrfisk hadde vært en viktig eksportartikkel for Norge helt fra 1100 talle. Handelen gikk via Trondheim og Bergen. På 1200 tallet klarte Bergen å få monopol  på eksporten av tørrfisk fra Norge.  Ellers I Lofoten førte dette til framvekst av væreiere. Væreierne var produsenter og de som handlet med Bergen. PÅ Værøy og Røst hadde de ikke dette systemet. Her var det bare frie produsenter. Disse var imidlertid helt avhengig av å få fraktet produksjonen sin til Bergen og omsatt der. Alle måtte ha en kontrakt med jekteieren om dette - også om hva han skulle ha med seg hjem av nødvendige varer.

Handelsstaten Venezia var helt avhengig av at noen ville påta seg ansvaret for å frakte varer rundt om til markedene. Hansaen var helt avhengig av at det ble produser tørrfisk i Lofoten og at den ble fraktet til dem på jektene. Her hadde de to mennene kunne hatt mye å samtale om hvis de hadde forstått  hverandre. Det var det dessverre vanskelig med. I Querinis mannskap var det en mann fra Flandern. Han kunne snakke med den tyske dominikanermunken som var prest der ute, ellers var det dårlig med kommunikasjon.

Italienerne kom til et miljø som imponerte og sjokkerte dem dypt. Aldri hadde de møtt så fromme og gudfryktige mennesker. Mannskapet mente de var kommet til "paradisets første krets". Menneskene her  verken løy, stjal eller var griske. At ekteskapet var et hellig sakrament levde de fullt og helt etter. Her mente de Venezianerne kunne ha mye å lære.

Men når det nå var slik, hvordan kunne de la sine kvinner få oppføre seg som de gjorde? Familien og de fremmede sov i samme rom som de oppholdt seg om dagen. Hver kveld kledte familien seg nakne før de la seg - sannsynligvis i skinnfeller. Hver lørdag løp både menn og kvinner nakne fra huset til badstuen. Og tidlig om  morgenen dro menne ut på fiske, og lot kvinnene sove videre sammen med de fremmede. Alt dette rystet italienerne langt inn i ryggmargen.

For oss sier det litt om den sterke kystkvinnekulturen. Det falt aldri noen inn at ikke disse kvinnene var fullt i stand til å ta vare på seg selv og familien når mennene var borte - også  hvis mennene aldri kom tilbake. Det skjedde jo dessverre nokså ofte i de værharde havområdene. Uten denne kompetansen hadde rett og slett ikke ikke kystsamfunnene overlevd.

Querini nevner også hvor vakre de var - både mennene og kvinnene. Høye, flotte og velkledde. Særlig dette med klærne synes jeg er interssant. Han skriver at om vinteren gikk befolkningen i ullklær fra London og andre steder. Når de stiller i sin fineste stas, for eksempel til en begravelse sier han at de kler seg i "praktfulle og dyrebare klær". Vi må jo regne med at en veneziansk adelsmann har god kompetanse til å vurdere elegante antrekk. Da synes jeg dette blir veldig sterke ord.

For meg blir det en skikkelig påminnelse om at vi ikke skal gjøre formødrene og forfedrene våre urett ved å oppfatte dem som fattigere og mer primitive enn oss. Her er Querinis beretning nyttig lesning.

De to beretningene kan leses i sin helhet i de to bøkene

av Helge A. Wold: “I paradisets første krets” (Cappelen,

1991) og “Querinis reise, historier om en historie”

(Orkana, 2004)