Anny Johanna
17. 1. 1912 -
4. 5. 1990
17. januar 1912 ble det
født ei velskapt jente på stueloftet i Kvalvika. Vi må regne med at alle takket
Gud for at det gikk bra. Alice sjøl hadde gått høygravid i hele julestria og
var nok glad for å få noen uker i senga – som skikken var den gangen.
Så var det navnet. Nå
endelig skulle de kalle opp bestemødrene. Hittil hadde de brutt ettertrykkelig
med de vanlige navneskikkene. Eldste sønn skulle kalles opp etter farfar,
eldste datter etter mormor, neste sønn etter morfar og neste datter etter
farmor. Og ungene kunne gjerne få mange navn. Her hadde Alice og Anton igjen
valgt å være noe for seg sjøl. Det hadde sikkert ikke gått upåaktet hen i
bygda, men nå var de enige om at jentungen skulle kalles opp etter begge
bestemødrene Anna og Johanna. Alice fortalte senere at hun opplevde det som
helt umulig å bruke navnet Anna siden det allerede var både ei Anna og ei litj
Anna i Kvalvika. Så fikk det bli Anny da, det var jo også litt utenom det
vanlige på den tida.
Fra venstre: Sigrid, Leif, Alice med Kristian på fanget, bak står Gudrun, Anny sitter på fanget til Anton, Reidar står ved siden av, bak står Sverre, Borghild og Arnolda.
Lisebo i Kvalvika
Anny vokste opp til en
kvikk og rappkjefta jentunge som sloss og terga søsknene sine, så det gikk
frasagn om i årevis etter at de var blitt voksne. Blant annet kunne hun få seg
til å lese opp og sitere ved middagsbordet fra halvferdige brev som søsknene
strevde med. Reidar, som var et par år eldre enn henne, ble storebroren. Hele
livet hadde hun et spesielt forhold til ham. Kristian, som var yngre, men like
ordsterk og humoristisk som henne selv, var kanskje den hun så mest opp til.
Familien samlet i hagen på Lisebo på 1930-tallet.
Forreste rekke fra venstre: Reidar, Sigrid, Sverre, Leif, Borghild. Bak fra
venstre Arnolda, Alice, Gudrun, Anny, Anton, Arvid, Kristian og Ruth.
Anny lekte i fjæra og
hadde gode minner om det. Som voksen kunne hun mange ganger stoppe opp og se
utover Kvalvika. ”Tenk her sprang vi omkring – det er som en drøm. Jeg er
nesten ikke sikker på om jeg har opplevd det i virkeligheta”, kunne hun si, med
en selvironisk liten latter. Hun spøkte ofte med sin evne til å leve seg inn i
filmer, bøker og ting hun diktet opp. For eksempel kunne hun fortape seg i alle
figurene som kom fram i fjellene når snøen smeltet.
Men stort sett var
livet i Kvalvika preget av hardt arbeid og ungene måtte delta fra de var ganske
små. Da Anton kjøpte fisk måtte også Anny være med, selv om det egentlig var
mannfolkarbeid. Når skreien skal henges på hjell må den først festes sammen i
sporen to og to med et såkalt sperrgarn. Det var Anny sin jobb. Hun var kledd i
oljehyre og så ut som en gutt. Hun fortalte senere at det hadde kommet en kar
bort til Anton og spurt hva denne sønnen hans het. Det syntes Anny var stas.
Mor Alice sa en gang i et brev at Anny var et fromt barn, men til Alices sorg
var at Anny var lite interessert i å sitte med et tekkelig lite håndarbeid. Nei,
Anny ville heller produsere kavelhuer, ett nett til glasskavlene som bruktes
til garn- og linefiske, for de fikk hun betalt for.
Kavel med kavelhua
Om sommeren var det
høyonn. Reine var jo ikke det enkleste område å drive småbruk på, så man måtte
ut i fjellene for å hente høy. Anton hadde en slotteteig i den delen av
Olstinden som vender mot Andøya. Vanligvis hadde de med seg mat for hele dagen,
men en dag fikk Anton det for seg at han ville hjem til middag. Da de kom
tilbake, hadde det gått et stort steinras og begravd det området de nettopp
hadde jobbet på. Jeg vet ikke om Anny var med på dette selv, men hun snakket
ofte om det og hadde hele livet panikk for ras eller at hun skulle få en
taksten i hodet
Bestevenninnen hennes
var Ågot, datter av Sigurd Bendiksen. De hang sammen og syntes det var
kjempespennende å se på alle de flotte ungguttene som kom til Reine på
vinterfiske. Det var et aktivt ungdomslag på Reine. Det var ofte dans og andre
tilstelninger på ungdomshuset og Bendiksen-ungdommene deltok. Kristian var
lenge spillemann og god på trekkspill. Antonfamilien var svært musikalske. De
fleste kunne spille et eller flere instrumenter. Anny spilte gitar og orgel.
Hun fortalte at det var Alice som lærte henne å spille orgel ved å legge
knapper på de tangentene hun skulle trykke på. Anny mente selv at hun hadde
absolutt gehør, men enkelte av etterkommerne hennes har tvilt sterkt på det.
Ågot og Anny på 1930 tallet
Anny og Ågot hadde
flere småforelskelser. Anny ble kjæreste med Arne Jakobsen. Det fikk hun
unngjelde for av brødrene sine som la ut om Bettedrengen som de kalte han for.
Det ble en kortvarig forbindelse. Ågot ble gift med Harald Nicolaysen og fikk
sønnen Erling. Hun fikk tuberkulose og døde før hun fylte 30. Det ble et hardt
slag for Anny, hun sørget over venninnen hele livet.
Designeren
Anny ville lære å sy.
Det ble hun tidlig klar over. Sigrid hadde allerede etablert seg som sydame i
Svolvær. Dit dro Anny for å få opplæring. Hun vantrides imidlertid
ettertrykkelig i Svolvær, så der ble hun ikke lenge. Tilbake på Reine fikk hun
seg hybel i bårstua hos Sverdrupene. Der startet sykarrieren med en bestilling
på en silkebluse. Det var verre enn hun hadde trodd, en stund følte hun at hun
hadde tatt seg vann over hodet. Det var bare å bite i det sure eplet og dra
hjem til mor Alice. Hun sa forarget at det måtte nå være måte på å starte med
det aller vanskeligste. Men med felles hjelp ble det en flott bluse. Og Anny
sin interesse for å skape klær lot seg ikke stoppe. Når hun fikk sitte med
flotte stoffer, tenke ut mønstre og jobbe seg fram til noe helt spesielt og
utenom det vanlige – da var Anny i sitt ess, plystret og sang. Helt oppslukt
ble hun og enset verken fredagsvasken eller julestria. Vi ungene som skulle gå
med hennes kreasjoner var ikke alltid like begeistret. Vår drøm var å få klær
som var nøyaktig maken til det de andre hadde, men det kom aldri på tale. Det
var jo flotte ting hun lagde, så litt hjalp det vel å få skryt både av gammel
og ung.
Anny som ung sydame
Det var enkle ting hun
hadde å hjelpe seg med: en symaskin med håndsveiv, saks, målebånd, nål og trå.
Slik omtrent så
symaskinen hennes ut
Stoffer var det vanskelig å få fatt i på
Reine. Annys vanligste fremgangsmåte var å skrive til Svolvær etter prøver og
bestille der, særlig hvis det var ytterklær det var snakk om. Ellers var hun
flink til å sy om gamle ting. Hun var en dyktig tilskjærer og trengte sjelden
mønster, men målte og merket av med knappenåler. Hun likte å lage innviklede detaljer på klærne hun lagde: legg, kapper, vaffelsøm og hva det nu var alt, og
ofte lagde hun knappene selv. Og hun hadde god fargesans.
Bildet viser kraven på en av hennes flotte kåper
med selvkomponert mønster.
Den profesjonelle
sykarrieren ble imidlertid kort. Å fortsette som sydame etter at hun var gift,
kom ikke på tale slik forholdene var den gangen. Det gikk på æra løs hvis en
mann ikke skulle forsørge familien aleine. Etter at hun ble gift var det bare
snakk om å sy til familien, men den ble i denne sammenhengen utvidet til å
omfatte nesten alle. Og hun fant helt klart på oppdrag bare for å få sy.
Ekteskap
Årene gikk uten at det
kom noen seriøs frier til gårds. Men så begynte Herman med en intens beiling.
Han var imidlertid nesten fem år yngre enn henne. Det var ikke helt slik det
skulle være. Dessuten var han etterkommer av han ”finn(same)Sedenius” som var Herman
sin bestefar. Det het seg at faren til Sedenius var en same fra Tysfjorden, men
det er aldri bekreftet. I kirkeboka er han oppført som ektefødt barn av av
Hanna Rasmusdatter og Peter Larsen. Uansett så han ut som en same og det var
vel nok til at det ble mobbing også med denne kjæresten.
Hva Agnes og Anders
mente om gullgutten og enebarnet Herman giftet seg med en fem år eldre dame,
får vi aldri vite. De hadde jo ettertykkelig brutt med forventningene selv, så
de var sannsynligvis overbærende.
Anny og Herman som
nyforlovet.
Var hun hvit brud? Langt ifra. Det var
jo noe alle andre var. Hun hadde selv designet og sydd sin brudekjole i et
sennepsgult kreppsilkestoff. Rund hals, lange trange ermer, ankellangt trangt
skjørt. Det vil ikke forundre noen som kjente henne om det var en baktanke bak
det trange skjørtet. Her var det ingen mage å skjule og da kunne det godt
markeres. Til dette hadde hun sorte selskapssko med rem over vristen med
spenner med blanke stener. Brudebuketten var dyprøde roser og litt grønt.
Restene av den overlevde i årevis. Hun har nok vært et syn for den fullsatte
kirka, men ingen hadde kamera og begivenheten ble ikke foreviget. Dessverre
finnes det ikke noe brudebilde av henne. Kjolen finnes imidlertid ennå, om enn
ikke i samme stand som da den var ny.
En liten detalj av Annys brudekjole
Anny
flytter til Anøya
Anny som nyinnflyttet i Agnes og Anders sitt hus. Sedeniushuset var nærmeste nabo
Anny og Herman bosatte
seg i andre etasje hos Hermans foreldre. Og nå kom Anny inn i et miljø som var
totalt annerledes enn det hun var vant til. For det først kom hun fra en
familie med 11 barn, mens Herman var enebarn. For det andre kom hun til en helt
annen kultur. I Herman sin familie var den gamle lofotkulturen svært tydelig.
Der var det en hårfin ballanse mellom småbruket som ble drevet av kona og
helårsfisket som var mannfolkjobben. For en mann var det bare en ting som
virkelig ga status og det var å være ”en fuling på havet”. Han skulle
konkurrere, være pågående og ha færrest mulig dager på land (landligga) uten å
ta unødige sjanser, da ble han omtalt om ”en havgap”, men her ble nok grensene
tøyd noe. Tilsvarende var det ingen ting som var mer ynkverdig for et mannfolk
enn å være ”ei skjetta på havet” – sjøsyk, redd eller begge deler på en gang.
Det ble aldri nevnt med
et ord av noen, men mye tyder på at Anton kan ha tilhørt den sist nevnte
kategorien. I så fall er det en helt eventyrlig innsats av han og Alice at de
greidde å skape en verdighet for seg og sine gjennom å være annerledes enn de
andre.
Hos Herman var det
dyktige fiskere og sjøfolk på begge sider. Sedenius var Kapp Horn seiler og
hadde seilt som tømmermann på engelske seilskip i årevis. Hermans far Anders
hadde hatt egen båt og drevet helårsfiske fra han var unggutt. Da Herman i
10-årsalderen ville være med faren på Lofotfisket, fikk han beskjed om at det
var han for ung til. Bestefar Sedenius tok han imidlertid med som mannskap på
treroringen, som han sjøl seilte og rodde med. Her fikk Herman lære sjømannskap
på gamlemåten og fra grunnen av.
Hermans mor, Agnes kom
fra Bordevikslekta på Helle på yttersida ved Moskenesstraumen. Agnes var søster
til Asbjørg som ble gift med Leif. Folket på yttersida var kjent for å være
dyktige fiskere og driftige kvinnfolk. I tillegg var de ikke underlagt det
væreiersystemet som var vanlig ellers i Lofoten. I eldre tid hadde de sitt eget
jektbruk der ute. Kvinnfolkene i Bordevikslekta hadde ord på seg for å kneise
med nakken og mor til Agnes og Asbjørg gikk under navnet yttersidronninga. Det
var hos Bordevikingene øvrigheta tok inn når de en sjelden gang tok turen
utover. Til dette miljøet var det Anton rodde og var ekspeditør på butikken.
Det var god kontakt
mellom folket på Helle og på Værøy, der Annys bestemor, Johanna, kom fra. Også
værøyværingene var kjent som dyktige fiskere og driftige kvinnfolk.
To sterke damer i samme hus
Anny kom altså til et
miljø der det var vanlig at mannfolkene var borte på fiske det meste av året.
Hun ble med andre ord boende mesteparten av året sammen med svigermor Agnes,
som var så ulik henne som det vel er mulig. Enkelt var det langt i fra, men de tok
det pent og gjorde sitt beste. Etter at Agnes ble enke i 1947 spiste de middag
sammen hver eneste dag.
Agnes hadde stor
interesse for småbruket sitt som hun drev med stor kløkt og energi. Her hadde
hun ku, sauer, høns og noen ganger en gris. I dette landbruket var det særlig
sauene som var viktig. Det omtales sjelden, men det er faktisk sånn at det
hadde ikke kommet en fisk opp av havet hvis ikke fiskerne hadde hatt ullklær
fra innerst til ytterst. Dette var småbrukerkona sitt ansvar og det fremste målet
med landbruket. Agnes var en god representant. Hun sørget for at sauene hadde
god ullkvalitet. Det måtte være flest hvite, men hun trengte også litt svart.
Det måtte helst skaffes nok høy om sommeren, men hun hadde et utall av triks
hvis det ble knapt utover våren. Sauene gikk på Horseide om sommeren og ble
hentet ned i slutten av september. Så var det klipping karding, spinning og
strikking. Alt måtte være ferdig til mannfolkene skulle på havet, men resten av
familien trengte jo også varme klær. Det førte til at jentene måtte lære å
strikke fra de var en neve stor og de voksne kvinnene strikket bestandig.
Anny hadde ikke noe
særlig interesse for fjøsdrift, men hun fikk jo heller aldri prøvd seg på egen
hånd. Hun hadde heller ikke Bordevikjentenes knallharde opplæring i å mestre
angst. De var lært opp til at du kan være så redd at du gråter og ber til Gud,
men du gjennomfører uansett. Gir du deg over er det ute med deg. Etterpå kan du
rette ryggen og føle at du har gjort et ”karsykke”. På yttersida var det bare
de som mestret dette som overlevde.
Lofotraid og tysk okupasjon
Krigen fra 1940-45 fikk
store konsekvenser i Lofoten. Fra de harde kampene rundt Narvik i 1940 søkte
skadeskutt engelske og allierte skip nødhavn i Skjelfjorden. Der fikk de hjelp
av lokalbefolkningen til reparasjoner, så de kunne komme seg videre til
England. Både Herman og Anders var med på dette. Dette arbeidet ble nokså
dramatisk da tyskerne oppdaget hva som foregikk og begynte å bombe området, men alle båtene kom seg
velberget unna.
I 1941 kom de to
Lofotraidene, der britiske og norske kommandosoldater tok seg inn i de okkuperte områdene. Her utførte de sabotasje på bedrifter og båter, tok tyskere og
NS-folk til fange og returnerte til England sammen med hundrevis av frivillige
fra lokalbefolkninga. Det første av disse raidene startet 4. mars i Østlofoten.
Det ble betegnet som svært vellykket av de allierte. Tyskerne ble imidlertid
rasende. Josef Terboven reiste selv til
Svolvær og opprettet eget Gestapohovedkvarter der. Hitler ville brenne ned hele
Lofoten som straff. Så ille gikk det ikke, men mange hus gikk opp i flammer og mange ble tatt til fange og sendt til Grini. Det kom opp oppslag over
alt, også på butikkdøra på Reine, om at all kontakt med engelskmenne ville bli straffet
med døden.
Det andre Lofotraidet
var rettet mot Reine og Moskenes 26. - 28. desember 1941. I likhet med de
fleste på Reine sluttet Herman og Anders seg til raidet.
Krysseren "Arethusa" ved Olstinden under det
andre Lofotraidet i 1941
Tyskerne var allerede i
ferd med å bygge opp en sterk styrke i Lofoten og det varte ikke lenge før et
fly kom over Einangen fra Bunes og begynte å bombe båtene. De traff ingen, men
ble selv skutt ned. På morgenen den 28. desember ble bestemt at raidet skulle
avlyses og flåten returnere til England. Gunnar Nilsen skriver i
"Lofotboka 2012" at denne beskjeden skapte rene dommedag på Reine.
Lokalbefolkningen ble sterkt anmodet om å bli med, men de måtte være klar til
klokka 13.00 for da dro de.
Herman, som hadde vært
med både i Skjelfjorden og under raidene, var fullstendig klar over hvilken
risiko det var å bli igjen. Anny satte seg derimot på bakbeina. Hun var gravid
og i England ville Herman bli sendt rett i krigen. Da var det bedre å være der
de var, mente hun. Snakk om dilemma - men de ble igjen.
Like etter inntok
tyskerne Reine for fullt. Mange av husene til Englandsfarerne ble brent ned. Samtidig ble Herman hentet. Han var overbevist om at nå ville han bli skutt.
Derfor stilte han i dress og slips, tok farvel med alle sine og dro. Men det
tyskerne trengte han og mange andre mannfolk til, var å rydde opp etter
brenninga. Han gjentok ofte senere at " e berga livet, men ødela
dressen"
Sofusgården på Reine brenner
Den store tyske hærstyrken måtte ha et sted og bo.
Dermed ble så godt som alle hus okkupert og tyskere flyttet inn sammen med
beboerne. Hos oss bodde tyskerne, fem soldater og en offiser, i stua til Agnes og Anders. Offiseren het
Smith og hadde seng. Soldatene sov på gulvet. Huset var organisert slik at
Agnes og Anders måtte gå gjennom stua for å komme til soverommet sitt. Vi som
bodde i andre etasje måtte gå gjennom stua for å komme til Agnes og Anders
kjøkken. Snakk om å få fienden inn på livet.
Mens vi bodde slik, ble jeg født på soverommet i
andre etasje i juni 1942. Jeg vokste til og stabbet flere ganger for dag
gjennom okkupert område for å komme til bestemor og bestefar. En av mine
tidligste minner er at jeg satt på fanget til en av soldatene og at han skar
små firkanter av en brødskive til meg. Så menneskelige trekk var det også hos
okkupantene, men det var et svært
anstrengt forhold mellom dem og de voksne.
Fredskaffen mai 1945. Foran fra venstre: Anders,
hunden vår Turi, Ruth, Dagny. Andre rekke: Herman, Agnes, Oline, Signe, Marie
B. Bakerst Asbjørg, Anny, Marie S, Valter, Oskar, Neldor, Leif
Gleden var stor da de igjen kunne samle slekt og venner til
hyggelig samvær. Agnes hadde gjemt en pose
kaffe under hele krigen for å kunne feire freden som de de var overbevist
om ville komme til slutt.
Skipperfruen
Anny levde i stadig
angst for Herman, som store deler av året lå ute i Barentshavet. Hun fikk
mavesår og i tillegg hadde hun store ryggplager. Det gjorde at hun ikke kunne
jobbe av seg tunge tanker med hardt fysisk arbeid, slik Agnes var en mester
til.
Herman ble etter hvert
en av de kjente trålskipperne i Nord-Norge. Anny syntes det var stas, når hun
av og til fikk være med ham på ”Reineværing” og være skipperfrue. Ellers kunne
hun ikke fordra å reise. I sine siste år var hun glad hvis hun slapp å gå ut i
det hele tatt. Allikevel hadde hun en stor og nær omgangskrets. Anny fikk fire barn: Sissel Alice 1942, Knut Anders 1945, Kjersti Agnes 1948 og Svein Herman 1951.
Den sosiale Anny
Nest etter syinga, var
det omsorg for andre mennesker som var hennes store interesse. Anny elsket å ha
folk, og særlig unge mennesker, rundt seg. Alle vennene til barna hennes var
hjertelig velkommen og barna til Leif oppfattet hun nærmest som sine egne. Kaffen
var aldri kald i Anny sitt kjøkken og det måtte alltid være kaker på bordet.
Kom det noen innom mens hun serverte middag, var det alltid plass til en
tallerken til ved kjøkkenbordet hennes. Når praten gikk og latteren sto i taket
i kjøkkenet hennes – da trivdes hun.
Folket ble samlet på
trammen hos Anny til ære for fotografen. Øverst fra venstre:
Alice, Kjersti, Anny, Marit m/Inger Lise på armen, Tora og Reidar. Foran fra
venstre sitter Borghild og Agnes, mor til Herman. Bildet er fra midten av 1960-tallet
Hun brukte masse tid på
å snakke med folk i telefonen og hadde lett for å synes synd på de som ikke
hadde det så greit. De som bodde i nærheta ble bedt på kaffe eller fikk sendt
over en liten godbit. Herman og slektninger andre steder i landet fikk ofte
pakker fra henne med kaker og andre godsaker i.
Hun var med i ei
kvinneforening som jeg tror, hadde en eller annen kristen tilknytning. De
møttes hos hverandre, hadde med seg et strikketøy, fikk servert kaffe og kaker,
sang bedehussanger og skravlet og lo.
Anny var kristen, men i
likhet med Agnes og kvinner i Sedenius-slekta foretrakk hun en jordnær og
praktisk kristendom der Jesus var hovedpersonen. Han var en venn du kunne stole
på uansett. De trodde fullt og fast at når Jesus hadde vært menneske, så visste
han hvordan det var. Han så i hjertet deres og tilga. Den dømmende Gud fader
var langt unna. Hos Anny gikk det så langt at hun hadde problemer med å
akseptere prestene, særlig hvis de ikke oppførte seg ordentlig. I likhet med
resten av Antonslekta var bedømmingen av folk særdeles sort hvit. Det førte
også til at hun hadde svært klare politiske synspunkter.
I Annys yngre år var
deler av Andøya nokså ”revolusjonært”. Her var Sedenius slekta med. Halvbror
til Sedenius, Halvdan Rasch, hadde jobbet i Sulis og kom hjem og startet et av
de aller første arbeiderpartilagene i Lofoten. Han fikk Martin Tranmæl til å
komme oppover for å agitere for sosialismen. Tranmæl hadde alliert seg med en
båtmotorfabrikant og reiste oppover kysten med ”Den røde motorbåt”. Væreierne
blant annet på Moskenes, Sørvågen og Å, nektet ham adgang. Halvdan Rasch
greidde imidlertid det kunststykket å få leid ungdomshuset og samlet folket til
møtet – med Sverdrupenes velsignelse. Anny hadde stor respekt for dette og
syntes at Halvdan fikk alt for liten respekt. Både for Anny, Herman, Leif og
Kristian var det svært viktig å komme ut av væreierklørne. Her var de hjertens
og høylytt enig når de var samlet og diskuterte for eksempel samvirkelagsaken.
Anny syntes det var
stort at Kristian ble ordfører. Hun sto selv på Arbeiderpartilista til
kommunevalg. I sin ”politiske karriere” kom hun ikke lenger enn til å bli
vararepresentant. Men hun møtte i kommunestyret flere ganger og gjorde seg
blant annet bemerket ved å stemme mot ølsalg på Samvirkelaget. Det ble ikke
tatt nådig opp av sønnene hennes da hun kom hjem, men hun forsvarte seg godt
ved å vise til familier i nærmiljøet der det var alkoholproblemer.
Annys siste dager
På nyåret 1990 ble det
oppdaget at Anny hadde uhelbredelig kreft i underlivet. Sammen med familien og
legene tok hun den tøffe avgjørelsen å ikke la seg operere eller gå inn på
andre meningsløse behandlinger bare for ”å gjøre noe”. Hun ville heller ha en
så god og verdig avslutning på livet som mulig. Det fikk hun fordi Kjersti tok
seg fri fra jobben og påtok seg hovedansvaret for å pleie henne. Det var en
egen ro i huset mens hun lå på sitt siste. I den tida fikk vi oppleve siste
rest av den gamle kvinnekulturen i Lofoten. De gamle kjerringene som selv hadde
god erfaring med å pleie sine nærmeste, stavret seg opp til oss og hadde gode
ord og et lager av dikt, salmer og bibelvers til trøst. De hadde en ro og
verdighet i forhold til døden som var til stor hjelp for oss. De ba sammen med
Anny og var sikre på at de snart skulle møtes igjen. Vi fikk også merke at hun
hadde hatt mange nære venner. Huset var fylt av blomster og det var hele tiden
folk som kom og tok farvel. I denne tiden sa Anny mange ganger at hun syntes
hun hadde hatt et godt liv og var glad for den familien hun hadde fått. 4. mai
i 1990 døde hun med familien rundt seg på det soverommet der hun hadde sovet de
aller fleste nettene i sitt 49-årige ekteskap, og der hun hadde født alle barna
sine.”
