Høvdingsetet Skaug

Skaug på 1400 tallet

De første dokumenterte kunnskapene om slekta vår på Værøy og Røst er fra Skaug gård på Røst på 16 - 1700 tallet. Reinert Svendsen sier i sin bok " Historiske efteretninger om Værøy og Røst" at Skaug var et gammelt høvdingesete. Han sier videre at fordi Skaug var høvdingesetet var det her den venezianske adelsmannen Querini overvintret i 1432.

Skaug i dag. Den gamle gården lå til venstre bak det hvite huset. Her har det vært viktig å få med vågen og utsikten til Værøy og Mosken. Det er det samme som Querini så da han bodde her vinteren 1432.

 

Det slår meg at da Querini flyttet inn hos slektningene våre - i det runde lille trehuset med ljore i taket, så møttes to av de største handelsmaktene i Europa, Venezia og Hanseatene, under samme tak.

Venezia var "verdens midtpunkt" på den tiden. Den hadde vokst seg stor mot 1.000-tallet og ble et viktig handelssentrum med rikdommer uten like under sin storhetstid. Byen hadde viktige handelsruter østover i Middelhavet, og kontakten med Byzants, dagens Istanbul, var meget viktig. Fra øst ble det importert luksusvarer som for eksempel silke, krydder, urter og kunst.

På midten av 1400 tallet var de imidlertid begynt å orientere også mot markedene i nord og vest. Det var dette Pietro Querini hadde investert i.

I april 1431 la han ut fra Kreta med kurs for Flandern, Belgia. Skipet var fullastet med vin, krydder og sypresstre.

Turen ble et mareritt. De var forfulgt av uhell og Biscaya gikk det helt galt. I dårlig vær mistet de roret og kom i drift vest for Irland. Like før jul gikk de i livbåtene - en stor en liten. De fleste døde på havet. Etter 20 dager landet de overlevende på Sandøya på Røst 5. januar. Her oppholdt de seg i 29 dager før de ble oppdaget av lokalbefolkningen og bragt til land. Av en besetning på 68 overlevde 11. Disse ble fordelt rundt på gårdene på Røst. Querini kom altså til Skaug. 

Her møtte han en kollega. Querini var befrakter for handelsstaten Venezia. Vår forfar på Skaug var befrakter for Hansaen i Bergen.

Tørrfisk hadde vært en viktig eksportartikkel for Norge helt fra 1100 talle. Handelen gikk via Trondheim og Bergen. På 1200 tallet klarte Bergen å få monopol  på eksporten av tørrfisk fra Norge.  Ellers I Lofoten førte dette til framvekst av væreiere. Væreierne var produsenter og de som handlet med Bergen. PÅ Værøy og Røst hadde de ikke dette systemet. Her var det bare frie produsenter. Disse var imidlertid helt avhengig av å få fraktet produksjonen sin til Bergen og omsatt der. Alle måtte ha en kontrakt med jekteieren om dette - også om hva han skulle ha med seg hjem av nødvendige varer.

Handelsstaten Venezia var helt avhengig av at noen ville påta seg ansvaret for å frakte varer rundt om til markedene. Hansaen var helt avhengig av at det ble produser tørrfisk i Lofoten og at den ble fraktet til dem på jektene. Her hadde de to mennene kunne hatt mye å samtale om hvis de hadde forstått  hverandre. Det var det dessverre vanskelig med. I Querinis mannskap var det en mann fra Flandern. Han kunne snakke med den tyske dominikanermunken som var prest der ute, ellers var det dårlig med kommunikasjon.

Italienerne kom til et miljø som imponerte og sjokkerte dem dypt. Aldri hadde de møtt så fromme og gudfryktige mennesker. Mannskapet mente de var kommet til "paradisets første krets". Menneskene her  verken løy, stjal eller var griske. At ekteskapet var et hellig sakrament levde de fullt og helt etter. Her mente de Venezianerne kunne ha mye å lære.

Men når det nå var slik, hvordan kunne de la sine kvinner få oppføre seg som de gjorde? Familien og de fremmede sov i samme rom som de oppholdt seg om dagen. Hver kveld kledte familien seg nakne før de la seg - sannsynligvis i skinnfeller. Hver lørdag løp både menn og kvinner nakne fra huset til badstuen. Og tidlig om  morgenen dro menne ut på fiske, og lot kvinnene sove videre sammen med de fremmede. Alt dette rystet italienerne langt inn i ryggmargen.

For oss sier det litt om den sterke kystkvinnekulturen. Det falt aldri noen inn at ikke disse kvinnene var fullt i stand til å ta vare på seg selv og familien når mennene var borte - også  hvis mennene aldri kom tilbake. Det skjedde jo dessverre nokså ofte i de værharde havområdene. Uten denne kompetansen hadde rett og slett ikke ikke kystsamfunnene overlevd.

Querini nevner også hvor vakre de var - både mennene og kvinnene. Høye, flotte og velkledde. Særlig dette med klærne synes jeg er interssant. Han skriver at om vinteren gikk befolkningen i ullklær fra London og andre steder. Når de stiller i sin fineste stas, for eksempel til en begravelse sier han at de kler seg i "praktfulle og dyrebare klær". Vi må jo regne med at en veneziansk adelsmann har god kompetanse til å vurdere elegante antrekk. Da synes jeg dette blir veldig sterke ord.

For meg blir det en skikkelig påminnelse om at vi ikke skal gjøre formødrene og forfedrene våre urett ved å oppfatte dem som fattigere og mer primitive enn oss. Her er Querinis beretning nyttig lesning.

De to beretningene kan leses i sin helhet i de to bøkene

av Helge A. Wold: “I paradisets første krets” (Cappelen,

1991) og “Querinis reise, historier om en historie”

(Orkana, 2004)