Mette Salomonie Larsdatter

Mette Salomonie Larsdatter

1751 - 1833

Mette Salomonie var datter av jektskipper  Lars Kristiansen og Anna Maria Christophersdatter.  Paret var bosatt på gården Sørland på Væræy.  I Værøyboka står det at Lars døde rundt 1750. Mette vet vi er født 1751, så vi kan anta at hun mistet faren sin som nyfødt, eller kanskje før hun ble født.

 Jekteierenkene var svært ettertraktet på ekteskapsmarkedet. Det gikk ikke lang tid før Svend Jensen, en sjarmerende 24 åring fra Flakstad, begynte å gjøre kur til henne. Og 12. oktober i 1754 ble de gift i den gamle kirka på Nordland. Svend var nå ikke bare gift mann, men han hadde fått jekta og en stedatter med på kjøpet. Han viste seg snart å være en dyktig forretningsmann. Han drev jektbruket godt, var handelsmann og ble lensmann på Værøy. Han og  Anna Maria fikk mange barn sammen, men de aller fleste døde da de var små. Bare en sønn levde til han ble voksen. Da han giftet seg tok Svend Jensen navnet Ursin. Det er mulig at Ursin-navnet har kommet fra Anna Marias familie. Hun kan ha hatt slekt på Røst, der dette navnet forekommer, men dette har jeg ennå ikke funnet ut av.

 Mette vokste altså opp hos den rikeste og mektigste familien på  Værøy. Vi må tro at det har vært mye spennende for ei ung jente å lære i en slik familie. Alt som skulle til for å utruste jekta med mat og klær til Bergensturene. Hva trengtes av mel og andre varer for å klare seg over vinteren? Alt dette har de sikkert laget lange lister over - så de kunne være sikker på at mennene fikk alt med seg hjem. Og hvordan var motene i Bergen? Hva skulle kjøpes inn av klær, stoffer og tilbehør? Kanskje var det noen av mannskapet som hadde spesielt godt blikk for dette. Å sy klær har hun sikkert fått lære. Dette var før symaskinene kom, så her var det snakk om å sy for hånd.    

Forelsket i klokkeren

I bygdeboka "Øyfolket" er det gjengitt en notis fra kallsboka, der det står at ved alle viktige begivenheter i bygda ble tre menn nevnt: jektskipper og lensmann Ursin, Christen klokker og Erik medhjelper. Erik medhjeper var prestens medhjelper og onkel til Christen klokker.

Å være klokker var et verv som gikk i arv fra far til sønn. Det var prestisjefylt, men svært dårlig lønnet. Det gikk rett og slett ikke an å leve av å være klokker. Christens far hadde fått biskopens tillatelse både til å ro fiske og til å være styrmann på jekta. Jeg har ikke funnet noe som kan fortelle oss hva Christen klokker egentlig levde av, men vi må jo tro at det har vært det samme som faren. Hvis han var jektstyrmann må han jo ha hatt svært mye med Svend å gjøre. Som en av de tre fremste menn i bygda har han uansett ofte vært hjemme hos Svend og Anna Maria - og der var Mette.

Christen var 11 eldre enn Mette, men han har kanskje vært en staselig kar. Fin sangstemme må han ha hatt. Det var en av de viktigste kvalifikasjonene for å kunne være klokker. Mette har nok mang en gang sittet i kirka på Nordland og beundret ham i smug. De ble kjærester da Mette var i tenårene og da hun var 20 giftet de seg. Bryllupet sto den 8. oktober i 1771.

Familien

Mette og Christen fikk ti barn sammen:

 Birgitha Maria 1772

Lars 1775

Malena 1778

Elise Christine 1778

Karen Dorthea 1780

Christopher 1786

Christian 1788

Ingeborg 1790

Ole Wilhelm

Johannes 1797

Alle barna ble døpt og velsignet i denne gamle døpefonten

Jeg forestiller meg at det har vært mye sang og musikk i familien. Og at snartenkthet og humor har røtter tilbake til dem er følgende episode, som er gjengitt i "Øyfolket", et eksempel på:

Den unge prestekona til Fritjof Buck kom til Værøy i mai 1864. Det fortelles at da hun kom til prestegården og så utover landskapet ble hun så fortvilet at hun brast i høylytt gråt. Klokkeren var en av sønnene til  Mette og Christen. Han hadde fulgt henne til gårds og grep nå resolutt sin gitar og stemte i med ”Skjønne Mincka stans din klage”. Prestefruen ble så overrasket at gråten straks ble forvandlet til latter – står det.

Christen klokker døde i 1807. Han ble etterfulgt som klokker av sønnen Christopher. Mette levde som enke på Værøy i 26 år, med en stor familie rundt seg. Hun døde 82 år gammel - 7. februar i 1833 - og er gravlagt på kirkegården på Nordland.