Katedralen i Trenyken

Slekta vår på Røst har bodd her ute i tusenvis av år. Hulemaleriene i "katedralen" på Trenyken gir et lite innblikk i religionen og åndslivet deres lenge før vår tidsregning.

 

Å nærme seg Trenyken er mystikk. Som ei mektig kongekrone flyter den på storhavet aller ytterst ute i Lofoten

I sagnet om Utrøst var det tre skarver som guidet fiskerne til ei trygg havn. Her er det tre årvåkne havørner som møter oss og kretser majestetisk om den midterste toppen. Katedralens voktere, tenker jeg - og fryser litt på ryggen. For 3-4000 år siden var Trenyken sannsynligvis det mest hellige stedet på Nordlandskysten.  

   

Søkket til venstre midt i denne midterste toppen på Trenyken er hula Helvete. Dette navnet har den neppe hatt da våre formødre og forfedre brukte hula til religiøse seremonier. Helvete var jo en forestilling kristendommen brakte med seg. Det er svært sannsynlig at hula fikk dette navnet under kristningen av Norge. At man måtte gå til en så dramatisk navneforandring  sier sitt om hvor viktig hula må ha vært under en annen religion.

Da den var i bruk 2 - 1500 år før vår tidsregning gikk havet ca 30 meter høyere opp. Det var med andre ord vesentlig enklere å ta seg opp til den.  

Hvordan vet vi at hula har vært katedral?

http://www.miljostatus.no/tema/kulturminner/Arkeologiske-kulturminner/Bergkunst/Bergkunstens-motiver/

På nettstedet Miljøstatus.no skriver Riksantikvaren i 2012: Hulemalerier i Norge er bare kjent fra kysten mellom Leka og Lofoten. Motivene er i hovedsak rødmalte menneskefigurer, men man finner også dyr og geometriske figurer. Maleriene er ofte plassert i skillet mellom lyset utenfra og mørket inne i hulen. Hulen og maleriene kan være brukt i forbindelse med ritualer ved viktige overgangsfaser i livet, som overgangen mellom barn og voksen. Kanskje var hulen et sted som symboliserte overgangen mellom to faser eller to verdener.

Bergkunsten uttrykker aspekter av en komplisert trosverden. Bildene kan på et mytologisk plan forklare datidens samfunn. Etterhvert som samfunnsforhold og menneskenes oppfatning av verden har endret seg, har trolig også bildenes meningsinnhold endret seg.

 

 

Oversikten viser hulenes plassering på Nordlandskysten. Oversikten er hentet fra nettstedet Mytic Lofoten, Gudene på Trenyken

Hein Bjartmann Bjerk, som fant maleriene på Trenyken, sier i Lofotboka for 1995 at det er mange ulikheter mellom malereiene i de ulike hulene. Hovedinntrykket er imidlertid likhetene.  Ingen annen bergkunst er så ensartet i teknikk, utforming og format som menneskebildene i hulene, sier han. Han mener det må være uttrykk for en felles ide hos menneskene som en gang malte bildene. 

I hula på Trenyken er det funnet rester etter selarter som er ofret i den innerste delen av hula. Knokler fra disse offerdyrene er radiologisk datert til 1600 - 1400 før vår tidsregning. På det grunnlag er hulemaleriene datert til omkring 1500 år f. Kr.

I Refsvikhula er det funnet 33 figurer. En av dem bærer en stav. Martinius A. Hauglid, som fant disse figurene,  sa i et intervju med NRK Nordland at dette kan ha vært en sjamanstav.

Arkeologene synes å være enige om at det 2000 - 1500 år før vårt tidsregning har eksister en felles religion på Nordlandskysten. Vi ser at den var kjennetegnet ved at huler ble brukt som katedraler. Disse katedralene ble utsmykket med malerier - sannsynligvis av de gudene de trodde på.

I fjellandskapet langs Nordlandskysten har det vært relativt enkelt å finne huler som har egnet seg godt som katedraler. Hein Bjartmann Bjerk gir en levende beskrivelse av hulers fortreffelighet som rituelle rom.  Å gå inn i en slik hule er å legge hverdagens virkelighet bak seg, sier han. Vi befinner oss i et rom som omslutter oss helt. Her finnes lite av det virvar av inntrykk vi er omgitt av i virkeligheten utenfor. Rommet har god akustikk og er svakt opplyst. Det gir seremonimestrene store muligheter til å regissere seremoniene ved hjelp av lyd, lys og lukt.

 I senere tider har kristne katedralbyggere brukt enorme ressurser på å konstruere samme effekt i sine byggverk.

Bjerk trekker fram at huler er en åpning i jorda. Svært ofte mangler de en konkret avslutning,  og blir på den måten en forbindelse til det ukjente. Han peker videre på at ingenting gror eller råtner i huler - alt forblir. På den måten er hulene tidløse - en forbindelse mellom fortid nåtid og framtid.

Han sier videre at det ikke er noe som tyder på at det har bodd folk i hulene. På Trenyken finnes det ingen bebyggelse eller kulturminnrt som vitner om tidligere bebyggelse.

Jeg har selv vært så heldig å få komme til hula i Trenyken. Å komme inn i disse rommene gjorde et mektig inntrykk. Hula her er i to rom forbundet med en gang. Vi kommer inn i et stort rundt rom med stor takhøyde. Jeg forstiller meg at dette er rommet der menigheten har oppholdt seg. Det innerste rommet synes jeg bærer tydelige spor etter å ha vært det aller helligste. Litt innenfor midten av rommet er en stor flat stein. Den har åpenbart vært et offeralter. Det er ut fra rester av disse ofrene at arkeologene har tidfestet hulemaleriene. Et par trinn opp bak dette offeralteret er det en nisje i huleveggen. Jeg forestiller meg at her har yppersteprestinnen hatt sin plass under offerritualene.

Djevel, solgud eller fruktbarhetsgudinne?

Siden hulemaleriene er den aller første hilsenen vi har fra våre formødre og forfedre på Røst, er det interessant å se hva de formidler til oss. 

 

 

Vi ser at figurene danser, hopper og spretter. Det er ikke avbildet våpen eller andre uttrykk for aggressivitet. Det er nærliggende å tenke seg at dette må har vært en glad og fredelig religion. En religion der presteskapet kanskje var kvinner. Vi vet jo at i vikingetida var det kvinner, volvene, som var prester. Kristendommen brukte mye makt på å motarbeide dette. Den innprentet at "kvinnen skal være mannen underdanig", at kvinner er urene, at kvinnen var ansvarlig for syndefallet osv. I kystkulturen slo dette aldri helt gjennom. Samfunnene her var helt avhengig av at kvinnene fungerte selvstendig når mennene var borte på fiske og sjøfart. Livet på land var langt på vei kvinnenes ansvarsområde.

Det er særlig figuren med horn som har satt fantasien i sving hos mange. En figur med horn i ei hule som heter helvete - alle vet vel hvem det er. Siden det var kristendommen som innførte både helvete og djevelen, er det den enkleste spekulasjonen å avvise. Maleriene er tusener av år eldre.

Kan det ha vært en solgud? Det er ikke usannsynlig. Siden huleåpninga vender mot nordvest vil midnattsola skinne inn i hula visse deler av året. At det kan ha vært ritualer for eksempel ved sommersolvev er tenkelig - kanskje også ved vår- og høstjevndøgn og ved vintersolverv. Slike seremonier vet vi har eksistert f.eks. ved Stonehenge i England og New Grange i Irland. Men da kommer vi inn på utvikling av kalendere. Det mener forskerne var vanlig i jordbruksområder, der man var avhengig av å vite når man skulle så og høste.

Hvis vi tenker på leveveiene på Røst, er det store sesongmessige variasjoner også her. Trenyken er en av landets største fuglefjell. Fuglene kommer, ruger og drar til bestemte tider. Skreien kommer og drar til bestemte tider. Det samme gjelder andre fiskeslag som sei og sild. Her har det helt klar vært behov for en eller annen tidsangivelse.

For å finne ut av dette var det selvsagt nødvendig å holde øye med stjernehimmelen.

Med det utgangspunktet lanserer Christopher Knight og Robert Lomas i boken "The book of Hiram" en mer avansert teori.

De viser til at det er tre himmellegemer som har så sterk lysstyrke at de kan kaste skygge på jorden: Sola, Månen og Venus. De går særlig nøye inn på Venus. Sett fra jorden, er det den planeten som gir den beste indikatoren på årstidene. Det gjør at den ble brukt som tidsmåler helt til vi fikk atomurene på 1950 tallet .

                                                     

                                                       Venus sett fra jorden

 

                                                      Planeten Venus

 

Venus ligger nærmere sola enn jorda gjør. Midt på natten, når jorda skygger helt for sola, er det ikke mulig å se Venus. Derfor kalles den aftenstjerne eller morgenstjerne. Den beveger seg i 8 års sykluser. 4 som morgenstjerne og 4 som aftenstjerne. Planeten beveger seg i forhold til morgensolen og aftensolen på en måte som danner buer eller horn i forhold til solen.

Med Zodiaken som bakgrunn, fullfører Venus en femarmet stjerne hvert åttende år. Etter 40 år - fem åtteårssykluser - er Venus nøyaktig tilbake til det punk den startet fra. Derfor er tallene 4, 5 og 40 nært knyttet til Venus.

Babylonerne kalte Venus for den lysende himmeldronningen. Og i de fleste kulturer er planeten knyttet til fruktbarhetsgudinner. Interressant nok har Venus samme astronomeiske symbol som det bilogiske for det feminine. Og mange steder er fruktbarhetsgudinner utstyrt med horn, for eksempel Isis og Hathor i Egypt.

 

Figuren i hula på Trenyken har horn, den har fire fingre på den ene hånden og fem på den andre. Med det utgangspunktet kan det være nærliggende å tenke seg at figuren kan ha vært en fruktbarhetsgudinne med tilknytning til planeten Venus.

Hvem gudene på Trenyken var får vi sannsynligvis aldri sikre svar på. Stoff til spekulasjon og nye ideer er det massevis av. Og som Riksantikvaren sier, kan bildenes innhold forandre seg etter som samfunnsforhold og oppfatning av verden forandrer seg. Slik jeg ser det, gjelder dette også i høy grad også for de som studerer bildene og lager teorier om dem. 

Hvem var menneskene?

Å ha en felles religion, mener jeg, vitner om at det må ha vært en høyt utviklet kultur på Nordlandskysten lenge før vår tidsregning. Det viser at formødrene og forfedrene våre i Lofoten har tenkt nøye gjennom de evige spørsmål i tilværelsen. De må ha erfart at det er noe bortenfor den materielle verden vi lever i. Og at det i disse sfærene finnes krefter som bestemmer over menneskenes liv og skjebner. Sjamanismen er jo nettopp en teknikk for å komme i kontakt med disse sfærene og med de kreftene som finnes der.

Som for oss, må det ha vært viktig for dem å ha et nært forhold til disse kreftene. Gudene ga mening i tilværelsen og var noen man kunne hente hjelp og kraft fra i tilværelsens mange prøvelser. Det var trygt å vite at Gudene var til stede ved fødsel, død og andre store overganger i livsløpet. Og at de hjalp til ved fangst, fiske og all annen livberging. I denne gudsdyrkelsen har det vært viktig å ha hellige steder der sinnet kunne rettes fullt og helt inn mot det guddommelige. Denne oppfatningen innrettet de livene sine etter.

At det har vært en felles hulereligion langs Nordlandskysten viser at menneskene her må ha hatt kontakt med hverandre. På den tiden var det bare en mulighet. De må ha hatt havgående båter. Og de må ha vært dyktige sjøfolk. Siden det ikke er funnet rester etter boplasser på Trenyken, må forfedrene våre ha hatt solide båter selv for å komme seg ut dit fra øyene omkring. Kontakt med sine nærmeste naboer, for de som bodde på Røst, Værøy og Moskenes, krevde stor sjømannskap. Her måtte de mestre beryktede havstykker som Røsthavet og Moskenesstraumen.

Selv om det ikke er funnet rester etter båter her, vet vi at fra helleristninger andre steder at båter var vanlig i Norge. De viser også at det fantes små og store båter og ulike båttype. I Skjomen, en fjordarm til Ofotfjorden, er det funnet helleristninger av den aller eldste båten i Norg. Svein Molaug sier i "Vår gamle kystkultur" at denne helleristningen kan være 6000 år gammel. Vi ser her at båten blir brukt til kveitefiske

 

De som hadde båter kom seg rundt - kanskje helt ned til Middelhavet. Det er ikke utenkelig at de kan ha påvirket grekerne med sin sjamanisme og ferdigheter som healere. For ikke å snakke om fortellinger om landet nordenfor nordenvinden - der solen aldri går ned - Hyperborea.