Starten på interessen for Værøy- og Røstslekta

Jeg ser på dette bildet av min oldemor Johanna Eriksen. Her sitter hun sammen med sin mann Kristian Olsen. Jeg vet ikke når bildet er tatt, men de er jo åpenbart et eldre ektepar. Det slår meg hvor vakker hun er. "Hvem var du egentlig", spør jeg ut i luften. Men "the answer is blowing in the wind", som Bob Dyland synger. Det er ingen å spørre. Alle som kjente henne er borte. Det som er igjen er et falmet fotografi og ei glemt grav på Rostad.

Det føles litt sårt at her sitter vi en stor flokk av etterkommerne hennes og ikke aner hvem hun var. Tanken gnager og plager meg. Slipper ikke taket. Mamma fortalte at hun kom fra Værøy - sannsynligvis fra Måstad. Det med Måstad viste seg å være et blindspor - hun kom fra Sørland. Men nå startet en eventyrlig ferd gjennom håndskrevne kirkebøker, folketellinger, bygdebøker og beretninger. I prosessen traff jeg tilfeldigvis en seksmenning, Per Odmun Dragvik, som har jobbet med slekta vår på Værøy i årevis. Jeg fikk tilgang til hans materiale. Ei gullgruve. Blant annet har han ei slektsbok for etterkommerne av en av Johannas brødre - Nils. Han har funnet ut at morslekta vår opprinnelig kom fra gården Skaug på Røst.

På Skaug var det jektbruk. Og på Skaug overvintret Querini i 1432. På Røst vet vi at det har bodd  folk i tusenvis av år. Selv om det er smått med skriftlig materiale fra de eldste tidene, må vi ha lov til å tro at det er formødrene og forfedrene våre det dreier seg om. Så jeg synes vi skal starte med begynnelsen. Med legendene. Og med det vi vet om den fantastiske hulereligionen på Nordlandskysten 2000 - 1500 år før vår tidsregning.