Klokkerslekta på Værøy

Klokkerslekta på Værøy

 Det er vanskelig å finne dokumentasjon om familien vår på Værøy og Røst før kirkebøkene ble etablert i 1750. Før det støter vi imidlertid på  klokkerne i slekta. De er omtalt i bygdeboka for Værøy "Øyfolket". Å være klokker var et embede som gikk i arv fra far til sønn. Hans Olsen er den første - han skal visstnok ha vært klokker i 1730. Etter ham kom Ole Hansen. Han var klokker fram til 1783. Da overtok Johannas oldefar, Christen Olsen, offisielt. Han hadde imidlertid fungert som klokker i mange år mens faren var for for syk til å kunne utføre oppgaven. Christen var klokker og skoleholder til han døde i 1807. Da overtok sønnen, Christoffer Christensen, embedet. Han var klokker og lærer til han fikk jobb som lensmann i Flakstad i 1818.

Går vi til folketellinga for Værøy for 1701 finner vi en Ole Pedersen. Han er oppført som leilending på Nordland og har to sønner, Peder og Hans. Den sist nevnte er sannsynligvis vår Hans klokker. På det tidspunkt var det Knud Siverssen som var klokker. Han var 47 år og hadde ingen sønner som kunne overta embedet etter seg.

I Innrulleringsmantallet for 1769 finner vi Ole klokker. Han er oppført som bruker av en halv våg i gården Mostad.

Klokkerslekta er en av de gamle slektene på Værøy. Oppsummerer vi det vi har funnet så langt, får vi følgende oversikt over de eldste forfedrene til Alice på Værøy:

Ole Pedersen, født ca. 1634
Klokkerne:
Hans Olsen, 1680 - 1753
Ole Hansen, 1706 - 1883
Christen Olsen, 1740 - 1807 

Forholdene på Værøy
I Ole og Christen klokkers tid var det noen gode år i fiskeriene, særlig rundt 1770. Folketallet var lenge under 200, men i 1801 var det kommet opp i 192.


Hvordan så det ut i verden på denne tida?

I bygdebok for Karlsøy finner vi følgende oppsummering:

1700-tallet var et fredelig århundre hos oss, men ute i Europa var
det ei urolig tid, med stadige kriger. Først kom den langvarige
Nordiske krig (1709-1720), så krig mellom Sverige og Russland (1741-
43), Sjuårskrigen (1756-63), krig mellom Russland og Tyrkia (1768-
1774), Frihetskrigen i Amerika (1776-1783), krig mellom Sverige og
Russland/Danmark (1788-1790), den store franske revolusjon (1789-
1799), og krig Frankrike-Preussen-Østerrike (1792), bare for å nemne
de viktigste.
Ingen av krigene hadde direkte følger for Nord-Norge. Men indirekte
fikk de det, gjennom forstyrrelser i handelsforholda, ved sviktende
kornforsyninger og sviktende tørrfiskmarked, og dermed ugunstige
priser.
Viktige begivenheter ellers var pietismen tidlig på 1700-tallet, som
førte til finnemisjonen og innføring av konfirmasjon i 1736, noe som
også førte til utbygging av skolesystemet. Innføring av kornmonopolet
i Danmark bidro til å fordyre kornprisene i Norge. I 1789 kom ei
oppmjuking av handelstvangen over Bergen, med grunnlegging av Tromsø by
i 1794 og direkte eksport derfra. Det kom og en begrensa tillatelse
til å drive russehandel på 1700-tallet.

 

 

Værøy med øya Mosken i bakgrunnen. Området nærmest Mosken er Nordland. Der ligger den gamle prestegården, den gamle kirka og kirkegården. Husklyngen helt til venstre midt på bildet er Sørlandsgården der slekta vår kom fra.

Klokkerens oppgaver

Som det framgår av navnet, var en av klokkerens oppgaver å ringe med kirkeklokkene. Han skulle klargjøre kirkerommet for høytiden og hjelpe til ved gudstjenestene. Og han skulle være forsanger. Det var en viktig oppgave, særlig før det ble vanlig å ha orgel i kirkene.

I 1589 ble det innskjerpet at klokkeren i tillegg skulle undervise ungdommen "udi deres kristendom og salighed". Det gjorde at det opprinnelig bare var "studerede mænd" som kunne bli klokkere. Det var imidlertid få "studerede mæn" som ville ta til takke med et så dårlig betalt verv som klokker. Kirken måtte følgelig raskt redusere betydelig på kravene. Etter hvert var det stort sett nok at klokkeren hadde god sangstemme og hadde tilstrekkelige kunnskaper i kristendom. Presten var hans overordnete, og var den som ansatte klokkeren og avgjorde om han var kvalifisert.

 I 1629 kom det en lov som påla presten å føre tilsyn med at klokkeren samlet ungdommen til undervisning i religion. Dette var før skoleverket var etablert. Klokkeren ble dermed viktig både som lærer for bygdefolket og som konfirmasjonsforbereder. Særlig det sist nevnte var viktig. I 1736 ble det innført påbudt konfirmasjon. Konfirmasjonen var en offentlig eksamen i kristen tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn. Ingen kunne gifte seg, være fadder, være vitne i retten eller bli tatt ut til militærtjeneste uten konfirmasjonsattest. Påbudt konfirmasjon gjalt fram til 1912 da den ble frivillig. Å være klokker på 1700 tallet var med andre ord en langt, langt viktigere samfunnsoppgave enn i dag.

Klokkeren ble lønnet av menigheten gjennom et slags tiende system, der de fleste betalte i tørrfisk. Dette var det svært vanskelig å få bygdefolket til å betale. I tilleg var det var fra prestegårsjorda på Nordland skilt ut et jordstykke til klokkergård. Dette var det imidlertid knyttet landskyld til - 2 våg tørrfisk. Det var det de ferreste klokkere som så seg råd til. Klokkerjorda lå øde og ble brukt av presten mot at han betalte landskylda.

Det tyder på at klokkerne må ha vært svært fattige og gudfryktige menn. Kanskje var det allikevel ikke slik for alle?

En dyktig strateg

I bygdeboka for Værøy "Øyfolket" finner vi gjengitt et referat fra biskop Nannestads visitas på Værøy i 1750. Biskopen konstaterer at befolkningen er ganske godt opplyst. Ungdommene kan lese. De kan Luthers katekisme, Davids salmer og Evangeliene. Noen kan forklare Luthers katekisme og gjengi prekenens innhold. Klokkeren har åpenbart gjort en god jobb. Prosten sier dessuten at klokker Ole Hansen synger nogenlunde. Mellom linjene kan vi imidlertid lese at klokker Ole ikke har tenkt å ta til takke med et velvillig klapp på skulderen.

 At klokkerne levde i usle kår var vel kjent i de geistelige kretser. Når det nå kom bispevisitas til Værøy, har vår Ole klokker forberedt seg godt.  Han kjenner forholdene og vet at prosten vil bli fornøyd med tilstanden i bygda. Det vil presten vil få æren for. Og da slå han til.

Av referatet kan vi lese: For det første. En del av den skattepliktige prestegårdsjorda på Nordland er skilt ut til klokkergård. Der vil Ole klokker ikke bo. Han argumenterer med at det ikke er bygninger knyttet til klokkerjorda. Dessuten har han ikke noe å fyre med på Nordland. Det viktigste brendselet på Værøy i den tida var torv og det fantes ikke på Nordland. Derfor hadde han bygslet en gård på Sørland der det er lett tilgang til torv. Er det i orden? Det mener prost og prest at det er.

For det andre. Hva skal han leve av når bygdefolket ikke er i stand til å betale tiende? Inntekten som klokker beløper seg nå til bare 3 riksdaler. Er det i orden at han ror fiske? Det synes prost og prest er en god løsning.

Og hva om han søker seg jobb som styrmann på Bergensjekta? Helt i orden det også. Med et pennestrøk, bokstavelig talt, har den kirkelige øvrigheta godkjent at han kan bli en av bygdas mektigste menn.

Jektbruket

Jekta var selve livsnerven i bygda. På den ble tørrfisken fraktet til Bergen. Vi må også regne med at fra Værøy og Røst har fjær og dun vært en viktig eksportartikkel. Særlig var edderdun ettertraktet og hadde høy verdi. I bygdebok for Karlsøy finner vi at ei dundyne på denne tida var satt til en verdi av 14 riksdaler. Tran må også ha vært en viktig eksportartikkel fra Lofoten.

Fra Bergen hadde jekta med seg hjem korn, mel, salt, sukker og alle de andre nøvendighetsartiklene bygdefolket var avhengig av. Og det var så visst ikke i noen avkrok jekta hentet disse varene. Gjennom Hanseatene var Bergen "hovedstad" for samkvem med Europa. Hit kom ideer, tanker og moter først. Vi må regne med at jekta også førte med seg hjem en del luksus. I hvertfall til bygdas fremste menn.

Jeg har lett for å finne konkrete opplysninger om dett for Værøy og Røst. Hittil har jeg ikke lyktes. Bygdebok for Karlsøy gir imidlertid masse verdifull informasjon. Her finner vi at det var i skipperhjemmene man fant den største luksusen. Det gir gode ideer om hvordan det kan ha vært også på Værøy. Dyre, forgylte speil var noe som kom på moten i denne tiden. Nye møbeltyper som stoler med trekk, skatoll med glasskap, bilder på veggene, lysestaker av messing og tinn, sølvskjeer er eksempler på ting som fant veien nordover. Rundt 1750 kom kaffen for fullt, og med den kopper og fat, sukkerklyper og fløtemugger.

Ellers i landet var det vanlig å lage bunader - lokale drakter med utgangspunkt i 1700 talls motene.  Det finner vi ikke i Nord-Norge - her fulgte folk motene direkte. Mennene kledte seg nok mer beskjedent. Sølvknapper i skjorter, vest og frakk finner vi eksempler når det gjelder penklærne. Det var moderne med parykk for menn, men det var det stort sett bare prestene som brukte. En og annen dandy fantes det allikevel på bygdene da som nå.

Kvinnene derimot likte åpenbart å pynte seg. De hadde kåper av damask eller annet silketøy noen ganger med pelsverk. Kjoler med slep finnes det eksempler på, skjørt, jakker og vester var vanlig. Det er funnet eksempler på at kvinnene brukte hofteputer, kniplingmansjetter, pannebånd, luer, halskraver og sløyfer.  Stoffene kunne være fløyel, silke, lin, vadmel. Her er det selvsagt store klasseforskjeller, men også hos allmuen er det funne store mengder klær av fine, importerte stoffer. Dette var ikke klær man gikk i til hverdags. Men når man skulle til kirka, har det nok vært vanlig å stille i finstasen. 

At dette må ha hatt lange tradisjoner finner vi i Querinis beretning fra Røst i 1432. Her skriver han at at om vinteren bruker folk tykke ullklær fra London og andre steder. Til begravelse sier han at befolkningenkler seg i staselige og dyrebare klær.

Eksempler på 1700 - talls moter

 Bygdas viktigste mann  

Jekteieren/skipperen var bygdas mektigste mann. Alle var avhengig av ham for å få fisken sin omsatt i Bergen. Det var flere stevner i Bergen som jektene dro til. Ett i mai, et mellomstevne rundt midtsommer og det viktigste i august/september. I Troms og Finnmark ble turen til Bergen regnet som så lang og strabasiøs at de dro bare til mellomstevnet. Værøyjekta deltok sannsynligvis på vår og høststevnet. Det var ikke uvanlig at skipperen førte jekta sjøl, men det var også vanlig å hyre inn en styrmann til jobben.    

  

Eksempler på jekter

Å være jektstyrmann var en godt betalt og prestisjefylt jobb. Det krevdes imidlertid helt spesielle ferdigheter. Han måtte være en god sjømann. Og fremfor alt måtte han kjenne leia godt. Syrmannen måtte, med andre ord, være en bereist mann. Den eneste måten Ole klokker kan ha skaffet seg disse ferdighetene på er at han må ha vært mannskap på jekta tidligere.

Bispevisitasen i 1750 ble holdt den 26. juli. På det tidspunk var det Lars Kristiansen som var jektskipper på Værøy. Vi vet imidlertid at han døde ca. 1750. Hvis han nettopp var død, og jekta skulle til høststevnet i Bergen, ville skipperenka, Anna Maria Christophersdatter, ha et desperat behov for en pålitelig styrmann. Her har Ole klokker vært om seg.

I vår tid oversvømmes vi av medieinntrykk fra hele verden. Det er vanskelig å forestille seg hvor eventyrlig en Bergensseilas med jekta må ha vært på 1700 tallet. Den som var styrmann må ha vært litt av en helt i bygda. Han kunne fortelle både om farefulle seilaser og intrikate forhandlinger med Hansakjøpmennene, pluss alt det eventyrlige som var å se og oppleve i storbyen.

 Vi vet ikke om styrmannsjobben gikk i arv til Christen klokker, men sannsynligheten er stor. Ekstra inntekter må han ha hatt, både i den tiden han fungerte som klokker mens faren var syk, og senere da han fikk en stor familie å forsørge. Da han ble klokker var det Svend Jensen Ursin som var jektskipper. Han hadde giftet seg med Anna Maria i 1754 og tatt navnet Ursin. Mange ting tyder på at Svend og Christen hadde mye med hverandre å gjøre. I kallsboken for Værøy står det blant annet:" Ved alle viktige begivenheter i bygden blir tre menn nevnt - jektskipper og lensmann Ursin, Christen klokker og Erik medhjelper". Denne Erik medhjelper var prestens medhjelper, Erik Hansen, som var en yngre bror av Ole klokker. Altså var han Christens onkel. Og hos Svend og  Anna Maria vokste Mette Solomonie opp som "stedatter". Hun ble, som vi husker, gift med Christen klokker.

Kirka og det åndelige

Det har vært kirke på Værøy svært langt tilbake i tiden, men det er først fra den gamle kirka på Nordland kom at vi vet noe særlig om dem.

 

Den gamle kirka på Nordland

I dag er kirka på Nordland det eldste kirkebygg i Lofoten. Den ble bygget i Vågan i 1714. I 1799 ble den flyttet til Værøy og gjenreist på muren av den gamle kirken som hadde stått der før. Dette skjedde mens vår forfar Christen var klokker.

 

 Kirkene på Værøy har hatt verdifulle utsmykninger. Prosesjonsstaver, skulpturer og annet finnes nå på museet i Tromsø. En vakker alterkalk finnes på Kunstindustimuseet i Oslo.

Biskop Nannestad nevner i referatet at i den kirka han besøkte i 1750 var det en altertavle som han omtaler som "et smugt gammelt Arbeide". Det er ikke den samme som henger i kirka nå.

Altertavlen i Værøy gamle kirke

Altertavla fulgte sannsynligvis med kirka da den ble flyttet fra Vågan. Den er fra 1714. Alabastfigurene som utgjør nederste del av altertavla mener ekspertene er fra 1400 tallet eller litt før.

Prestens stedfortreder

Selv om Ole klokker kom svært godt fra visitasen, fikk han også en del kritikk. Siden klokkeren bor så langt fra kirken, mener prosten han gjør lite i sitt embete med "catechisation" (kontroll med at befolkningen har tilstrekkelig kunnskap i kristendom). Det kan han jo ha fått til på andre måter enn å samle dem i kirka. Prosten klager dessuten på at Ole klokker har levert et uetterretlig undervisningsregister. Men han gjør jobben sin når presten er på Røst. Dit drar presten fire ganger i året og er borte i 14 dager av gangen. Da samler klokkeren menigheta og leser fra Brockmans huspostill.

   Velbrukt eksemplar av Brockmans huspostill

De har sikkert også sunget salmer. Det var Kingos salmebok som var i bruk på denne tiden. Her finner vi mange kjente og kjære salmer:

Nu rinder solen opp:

Nu rinder Solen op

Af Øster-Lide,

Forgylder Klippens Top

Og Bjergets Side,

Vær glad, min Siæl, og lad din Stemme klinge,

Stiig op fra Jordens Boo,

Og med din Tak og Troo

Til Himlen sving

Sorgen og gleden:

Sorgen og gleden de vandrer til hope                                          

Lykke og ulykke ganger på rad

Medgang og motgang hverandre tilrope

Solskinn og skyer de følges og ad

Jorderiks gull

Er prektig muld

Himlen er ene av salighet full

Alle ting har en foranderlig lykke

Alle kan finne en sorg i sin barm

Ofte er bryst under dyrebart smykke

Fulle av sorger og hemmelig harm

Alle har sitt, stort eller litt

Himlen alene for sorgen er kvitt

Klokker og skriftlærd

I vår materielle tid er det nokså ubegripelig at forfedrene våre ville være klokkere når de hadde så prestisjefylte jobber som å være jektstyrmenn. Da må vi huske den enorme betydningen kristendommen hadde. Det var to maktinstitusjoner i bygda - kirka og jektbruket.

Vel så viktig var det at det at bibelen og salmeboka var krisepsykiatrien i et ulykkesutsatt kystmiljø. Her hentet de mot, kraft og trøst når alt var som verst. Kristendommen ble på den måten en viktig del av hverdagen for folk flest.

Som skriftlærd og lærer sto klokkeren litt over de andre. Kanskje har han vært en veileder og rådgiver i åndelige spørsmål. Kanskje syntes folk det var enklere å forholde seg til klokkeren enn til presten. Og han selv - syntes han det var stas å tale til en stor forsamling? Sannsynlig vis, men det får vi jo aldri svar på.

 Ett er allikevel sikkert: Mens prestene kom og gikk, ser vi at klokkerslekta, medhjelperslekta og jektskipperen har vært den stabile øvrigheta i bygda. Når klokkeren er direkte involvert både i kirka og i jektfarten må han ha hatt en betydelig posisjon.